Sivil verneplikt, var en arbeidsplikt for vernepliktige som var fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner (se militærnekting). Tjenestens lengde var tolv måneder. Personer som avtjente sivil verneplikt ble kalt sivilarbeidere.
Ordningen med sivil verneplikt ble avskaffet av Stortinget i 2012.
Administrasjon
Justisdepartementet hadde myndighet til å avgjøre saker om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, til å forestå administrasjonen av tjenesten for sivilt vernepliktige, samt til å fastsette nærmere regler og bestemmelser for siviltjenesten i medhold av lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner av 19. mars 1965.
Sivilt vernepliktige ble administrert av Siviltjenesten, Dillingøy, Moss kommune.
Den sivile tjenesten sto under sivil ledelse og var uten forbindelse med militære innretninger eller foretak.
Tjenestesteder
Siviltjenesten ble i overveiende grad avtjent innenfor helse- og sosialsektoren, en del arbeidet i humanitære organisasjoner, institusjoner, forskningsinstitutter o.l. Den sivile førstegangstjeneste ble i 2006 redusert fra 13 til 12 måneder.
Det var ikke anerkjent noen rett til å nekte sivil tjeneste av samvittighetsgrunner. Tjenestepliktig som unnlot å møte etter innkalling til tjeneste eller uten tillatelse forlot eller uteble fra sitt tjenestested, kunne straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Den som nektet å avtjene siviltjeneste av prinsipielle grunner, kunne imidlertid dømmes til tvangsmessig avtjening av siviltjeneste i særskilt leir eller på annen måte. Tjenestepliktig som i hensikt å unndra seg sin sivile tjenesteplikt unnlot å møte etter innkalling til tvangsmessig avtjening, kunne straffes med fengsel fra 3 måneder til 2 år. I gjentakelsestilfelle var straffen fengsel fra 1 til 3 år.
Antallet vernepliktige sivilarbeidere varierte i 1950- og 1960-årene fra vel 300 til 1100 per år; fra 1970-årene lå tallet på rundt 2000.