Versj. 4
Denne versjonen ble publisert av Knut Hofstad 21. juni 2014. Artikkelen endret 94 tegn fra forrige versjon.

Resistivitet, tidligere kalt spesifikk elektrisk motstand, stoffegenskap definert lik forholdet mellom elektrisk feltstyrke og strømtetthet i et stoff, lik resistansen per meter i en jevntykk leder med tverrsnitt 1 m2. Enheten for resistivitet er ohm-meter, Ωm. I praksis brukes ofte enheten ohm·mm2/m (=10–6 ohm·m), som svarer til resistansen per meter for en leder med tverrsnitt 1 mm2.

Resistiviteten er temperaturavhengig, og for de fleste metaller øker den med ca. 0,3 % per °C omkring romtemperatur. Ved meget lave temperaturer, nær det absolutte nullpunkt, kan resistiviteten bli så liten at den ikke er målbar (se superledning).

For legeringer er som regel resistiviteten større og forandrer seg mindre med temperaturen enn for de rene metallene. Spesielle legeringer som konstantan og manganin har svært liten temperaturavhengighet og brukes derfor i normalresistorer ved målinger av resistans.

Resistiviteten i elektrolytter og halvledere avtar når temperaturen øker. I halvledere kan resistiviteten reduseres sterkt ved tilsetning av små mengder fremmedstoff (doping).

Verdiene er sterkt avhengig av renhet og kjemisk sammensetning

10 -8 Ωm
Sølv 1,59
Kobber 1,75
Gull 2,21
Aluminium 2,65
Wolfram 5,28
Nikkel 6,93
Platina 10,5
Jern (rent) 9,61
Stål 10–50
Bly 20,8
Manganin 43
Konstantan 49
Kvikksølv 98
Grafitt 1300
Ωm
Silisium 1000
Germanium 0,5
Ωm
Etylalkohol 3 · 103
Vann (rent) 5 · 103
Petroleum 2 · 1014
Transformatorolje 3 · 1011
Ωm
Bakelitt 109
Glass 5 · 1011
Kvartsglass 1014
Porselen 3 · 1012
Glimmer 5 · 1014
Gummi (hard) 5 · 1013
Tre (fuktig) 107
Tre (tørt) 109 – 1011
Parafinvoks 1015
Vinyl 1013
Teflon 1012