Det var et betydelig samarbeid mellom norske innbyggere og den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Å bruke begrepet «samarbeid» kan være problematisk, siden det antyder at deltakelsen var utelukkende frivillig. I situasjonene som oppstod mellom norske innbyggere og okkupasjonsmakten var det ofte gråsoner mellom tvang og frivillighet. I forskningslitteraturen har man likevel brukt samarbeidsbegrepet for å beskrive dette arbeidet.
Det var ikke bare medlemmer av Nasjonal Samling som hjalp okkupasjonsmakten. Også ansatte i stat og kommune, folkevalgte representanter, arbeidere og bedrifter deltok i samarbeidet. Årsakene var flere, særlig økonomiske hensyn. Den økonomiske virksomheten i Norge stanset brått opp etter den tyske invasjonen. Norske myndigheter ville forhindre at økonomien brøt sammen, og forutsetningen for å «holde hjulene i gang» var å arbeide med okkupasjonsmakten. En annen årsak til samarbeidet var tysk press. Den tyske okkupasjonshæren kunne true med represalier eller med å få arbeid utført ved tvang hvis man nektet. Mange nordmenn fryktet at man ville gjøre vondt verre hvis man motsatte seg, og valgte i stedet å arbeide for okkupanten. Bedrifter kunne også få stor fortjeneste gjennom å påta seg tyske oppdrag. Dette gjaldt særlig bygg- og anleggsbransjen, og denne delen av næringslivet vokste betraktelig i løpet av okkupasjonen.
Den generelle samarbeidsviljen var størst like etter invasjonen. Hovedprioriteringen for myndighetene som var igjen i Oslo (Høyesterett), var da å gjenopprette ro og orden og hindre at næringslivet ble skadelidende. Som et foretrukket alternativ fremfor rent tysk styre eller Quislings NS-styre, ble Administrasjonsrådet opprettet 15. april 1940. Det var et forvaltningsorgan som gjennom forhandlinger med okkupasjonsmakten skulle lede den sivile administrasjonen i de besatte områdene. Rådet etterkom mange tyske krav fordi man antok forholdene ville bli verre for befolkningen hvis man nektet. Det oppfordret til å holde den økonomiske virksomheten i gang og ikke yte motstand. I de første månedene av okkupasjonen var Administrasjonsrådet med på å legitimere prosjekter som norske bedrifter satte i gang for tyskerne. Blant annet opprettet rådet en særtrygd for arbeidere på tyske arbeidsplasser og gjorde det forbudt for bedrifter å stanse driften uten å melde fra på forhånd.
Samarbeidsviljen avtok i løpet av okkupasjonstiden. 25. september 1940 brøt forhandlingene mellom Administrasjonsrådet og okkupanten sammen. Administrasjonsrådet ble oppløst og erstattet av et råd som ble ledet av Reichskommissar Terboven og norske statsråder utpekt av tyskerne. Dette styringsskiftet markerte at forholdet til okkupanten tilspisset seg, men i næringslivet avtok ikke samarbeidet før mot slutten av krigen. For eksempel opprettet Terboven et tysk handelskammer i Oslo i november 1940, etter Administrasjonsrådets oppløsning. Hensikten var å knytte kontakter mellom norsk og tysk næringsliv, og handelskammeret fikk mange medlemmer. De fleste store norske næringslivsorganisasjoner og bedrifter meldte seg inn.
Folkeretten gav nordmenn lite beskyttelse på dette området, selv om den inneholdt regler for hva en okkupasjonsmakt kunne foreta seg i et okkupert land. Tyskerne skal ha ment at Haag-konvensjonene fra 1907 var utdaterte, og tok ikke mye hensyn til dem. Nordmennene, som stod i en svak forhandlingsposisjon overfor den tyske militærmakten, oppnådde derfor lite ved å referere til folkeretten.
Samarbeid i stat og kommune
Etter at Administrasjonsrådet ble avløst, trådte tretten nye statsråder inn i Terbovens regime. Åtte av dem var medlemmer av Nasjonal Samling, to av dem ble det i løpet av okkupasjonen, og de siste tre stod utenfor. I februar 1942 utnevnte Quisling en «nasjonal regjering». Den bestod av de samme statsrådene, unntatt de tre sistnevnte, som ble erstattet av tre nye ministre som var NS-medlemmer.
Alle ministrene i Quislings regjering ble tiltalt for landssvik etter krigen. De fleste av dem forsvarte seg i ettertid med at de ønsket å begrense direkte tysk innflytelse. De to som meldte seg inn i NS i løpet av tjenestetiden mente at medlemskapet ville gi dem større påvirkningskraft til å hindre tyske gjennomslag. Flere ministre mente at de lyktes i å motarbeide okkupanten, men retten påpekte at de også bidro til å legitimere Quislings regjering. Kun de tre ministrene som ikke var medlem av NS ble frikjent.
Det skal ha vært få protester mot NS sin nyordning i kommunene. Fra høsten 1940 krevde NS at alle ordførere enten skulle melde seg inn partiet, eller byttes ut med et NS-medlem. For de sittende ordførerne stod valget mellom å legge ned sine verv og risikere at personer som var mindre kompetente og mer nasjonalsosialistiske overtok, eller å melde seg inn og beholde stillingene, men risikere å bli straffet for det etter krigen. 25% av de sittende ordførerne meldte seg inn, og i løpet av okkupasjonen ble de aller fleste andre ordførerne byttet ut med NS-medlemmer. De samme kravene ble stilt overfor fylkesmennene, og innen februar 1942 var alle fylkesmenn NS-medlemmer. Totalt gikk 8,5% av kommunesektoren inn i NS, hovedsakelig folk i øvre stillinger.
En årsak til at nyordningen av kommunene gikk relativt hurtig var at perioden for dem som satt i kommunestyrene utløp 1. januar 1941. Det var ikke mulig å holde nyvalg, og ordførerne ville derfor sitte på overtid ved slutten av året. På den tiden var det heller ingen organisert motstandsbevegelse, og det var uklart hvordan man skulle handle overfor NS og okkupasjonsmakten.
Den yrkesgruppen som ble utsatt for størst press, var politiet. Også de ble rammet av NS’ nyordning, og mot slutten av okkupasjonen var omtrent halvparten av alle politiansatte NS-medlemmer. I likhet med ordførerne måtte de velge mellom å gå av eller bli i stillingene sine. Men å gå av kunne potensielt få verre følger for både dem selv og befolkningen. I august 1943 ble omtrent halvparten av 470 arresterte politimenn i fangeleiren på Grini sendt til tysk konsentrasjonsleir. Politiansatte som gikk av, risikerte også å bli erstattet av tysk politi eller medlemmer av Hirden. Politiet ble satt til å gjøre mange ubehagelige oppgaver, blant annet jødearrestasjoner. Mange politimenn mente at det ikke nyttet å nekte, og at det ville være verre å overlate arbeidet til tyskerne.
Samarbeid i næringslivet
Det var lite samlet motstand mot okkupanten i næringslivet. Årsakene var mangel på organisasjon, samhold og bindende regelverk om hvordan man skulle opptre overfor okkupasjonsmakten, ifølge sosiolog Dag Ellingsen. Rundt 200 000 nordmenn arbeidet på tyske anlegg i løpet av krigen, noe som tilsvarte omtrent ¼ av den mannlige befolkningen mellom 20 og 69 år. 1 300 selskaper og næringslivsfolk meldte seg inn i Det tyske handelskammer. Noen selskaper fikk stor fortjeneste på arbeid for okkupasjonsmakten. For eksempel tjente et byggefirma fra Stavanger, Høyer-Ellefsen, 113 millioner kroner på tyske oppdrag (til sammenlikning var statens utgifter på helsepleie og sosiale formål 95 millioner).
Det økonomiske samarbeidet var mest omfattende i bygg- og anleggssektoren. I løpet av krigen økte antallet arbeidere i denne bransjen fra 69 000 ansatte i 1939 til 120 000 i 1940, 147 000 i 1941, med fremdeles 100 000 i 1944. Ellingsen mener man derfor kan snakke om en «boom» i denne sektoren. Den viktigste grunnen til at det var mest samarbeid her, var den voldsomme etterspørselen i denne delen av næringslivet i motsetning til markedet ellers. Okkupanten hadde 400 000 tyske soldater i landet og trengte blant annet brakker, havner, ammunisjonslagre, festninger, bedre flyplasser og bedre veinett. Denne utbyggingen ble også høyt prioritert av tyskerne fordi det ville gjøre dem i stand til å forsvare landet med færre soldater, men samme militære beredskap. Slik var byggeprosjektene også et ledd i Hitlers større plan om å frigjøre tysk personell fra vestlige okkuperte områder, så han kunne bruke dem i felttoget østover.
Også andre sektorer vokste under krigen. Treindustrien fikk 60% flere ansatte fra 1939 til 1942. Transportsektoren vokste først og fremst på grunn av tyskernes bruk av jernbanen. Skipsfarten, nærmere bestemt hjemmeflåten, var derimot et unntak fra denne veksten. Hjemmeflåten opplevde størst tilbakegang av alle næringene etter 1941. Her var lav utnyttelse av kapasitet og arbeidskraft, og hjemmeflåten skal ha vært mer motstandsvillig enn resten av næringslivet.
Blant norske aviser var det ingen samlet front mot okkupasjonsmakten. Før 9. april 1940 var det 260 aviser i Norge, og mer enn halvparten av disse ble stengt ned av okkupanten. De aller fleste avisene fra venstresiden ble stengt ned, og omtrent halvparten av de borgerlige. De 114 avisene som fortsatte, produserte like stort opplag som førkrigsnivået, men nå med propagandistisk innhold. Etter krigen begrunnet disse avisene samarbeidet med økonomiske hensyn, frykt for tyske represalier, at leserne ville få en mer nyansert fremstilling av nyhetsbildet enn hvis de lot seg rekvirere av tyskerne og NS, og antakelser om at krigen ville være kortvarig.
De som hadde drevet økonomisk samarbeid fikk relativt mild behandling i landssvikoppgjøret. Totalt fikk halvparten av de tiltalte i landssvikoppgjøret en eller annen form for straff. Det gjaldt derimot 1 av 5 som var tiltalt for økonomisk landssvik. Hovedgrunnen var at straffeutmålingen ofte var vanskeligere. Å arbeide for okkupanten var ikke straffbart i seg selv, kun det som ble ansett for å skjedd i unødvendig stor skala. Andre straffekriterier, som NS-medlemsskap, var derimot lettere å fastslå.
Nasjonal Samling og ideologisk samarbeid
NS fikk en eksplosiv økning i antall medlemmer etter invasjonen. Partiet hadde bare noen hundre medlemmer før krigen, men i løpet av okkupasjonen steg medlemstallet til over 55 000. Folk meldte seg inn av ulike grunner. Før invasjonen var hovedgrunnene frykt for kommunismen, enighet med partiprogrammet og sympati for Nazi-Tyskland. Etter invasjonen ble mange presset til å melde seg inn, samtidig som det meldte seg flere motiver. Blant dem var ønsker om innflytelse, muligheter for å forhandle med Hitler om et fritt Norge, karrieremuligheter, og bekymring for at stillinger ellers ville erstattes av tyskere. Medlemmene kom fra ulike samfunnslag. 25% av dem var arbeidere, 25% var funksjonærer, og 20% var husmødre, studenter eller skoleelever. Flesteparten av medlemmene ble dømt for landssvik etter krigen.
Over 5 000 nordmenn ble såkalte ‘frontkjempere’ og meldte seg til tysk krigstjeneste under krigen. Også her var det ulike motiver for at folk vervet seg. Ifølge intervjuer som historikerne Svein Blindheim og Nina Kroglund har gjort med frontkjempere, var de vanligste motivene frykt for kommunismen, solidaritet med Finland i krigen mot Sovjetunionen, og ønsker om et sterkere norsk forsvar. Alle frontkjemperne ble dømt for landssvik etter krigen, og omtrent 80 prosent av dem var NS-medlemmer.
Litteraturliste
- Arkivverket (udatert) Okkupanten og norsk næringsliv. Hentet 22. mai, 2013 fra Arkivverket
- Ellingsen, Dag (1993) Krigsprofitørene og rettsoppgjøret. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
- Fossen, Anders B. (1998) Askøys Historie, 3. Grafisk hus A/S, Bergen.
- Furre, Berge (2000) Norsk historie 1914-2000. Det Norske Samlaget, Oslo.
- Hjeltnes, Guri (1990) Avisoppgjøret etter 1945. Aschehoug, Oslo.
- Kroglund, Nina D. (2010) Hitlers norske hjelpere. Forlaget Historie & Kultur AS, Oslo.
- Pettersen, Lauritz (1992) Handelsflåten i krig 1939-1945: 5, Hjemmeflåten. Grøndahl og Dreyers Forlag A/S, Oslo.
Kildemateriale
- Oberkommandos der Wehrmacht (Wehrmachtführungsstab). Band I: 1. August 1940 – 31. Dezember 1941 (u.d.). Kriegstagebuch des Oberkommandos der Wehrmacht: Webområde for Internet Archive. Hentet April 18, 2013 fra Webområde for Internet Archive
- Stoltz, Röthing & Co. Landssviksak, saksnummer 22 (Bergen Byrett Juli 10, 1947). Byarkivet i Bergen.