Kraftutveksling med utlandet, eksport og import av elektrisk energi over landegrenser. Slik utveksling har lenge funnet sted i Mellom-Europa, i den første tid som ensidig eksport av overskuddskraft på langsiktige kontrakter fra vannkraftland (særlig Sveits), i de senere år som en flersidig kraftutveksling, dels sesongbetont, dels døgnbetont, og for det meste etter kortsiktige avtaler.
Vannkraft og varmekraft
Utveksling av kraft mellom vannkraftdominerte land og varmekraftdominerte land byr på store fordeler for begge parter. Vannkraftland har overskudd til eksport under snøsmeltingen og under langvarige regnværsperioder, men kan få behov for import i tørre år og i perioder med høyt forbruk. Store varmekraftverk bør av hensyn til temperaturpåkjenningene ved opp- og nedkjøring gå noenlunde jevnt belastet og egner seg derfor ikke til å ta de hurtige belastningsvariasjoner i forbruket over døgnet. Vannkraften kan lett ta hurtige belastningsvariasjoner. Dette fører til kraftimport i vannkraftland om natten og eksport om dagen. For ytterligere å utnytte disse muligheter, bygges pumpekraftverk på egnede steder, så ledig nattkraft kan utnyttes til å pumpe vannet opp i magasinet, mens dette igjen utnyttes til kraftproduksjon under toppbelastningstiden. Disse forhold har ført til en utstrakt kraftutveksling i hele det mellomeuropeiske samkjøringsnett.
Vannkraft og vindkraft
Lignende forhold som beskrevet ovenfor gjelder også for vannkraft kontra vindkraft. Den etter hvert store satsingen på vindkraft i Europa, særlig i Tyskland, har aktualisert Norge som dynamo for Europa. Det er en kjent sak at vinden ikke nødvendigvis blåser sterkest når kraftbehovet er størst. Man ser derfor for seg at Norge, med sin betydelige andel vannkraft basert på store vannmagasin, kan tjene som som leverandør av toppkraft, se topplast. Dette vil kreve videre utbygging av kabler mellom Skandinavia og Kontinentet.
Nordisk samhandel
Også mellom de fire nordiske land er det vokst frem en betydelig samhandel på kraftområdet, og kraftutvekslingen øker etter hvert som forbindelsesledninger er blitt bygd. Den gjensidige nytte av denne utveksling er åpenbar, idet Norge er, og ennå i lang tid vil være, vannkraftdominert, Danmark har bare varmekraft, mens Sverige og Finland har et blandet system med vannkraft, varmekraft og kjernekraft.
Lokal, mindre krafteksport har funnet sted fra bygder i Norge til naboer i Sverige og Finland. Den første større ledningsforbindelse med det svenske hovednettet ble satt i drift fra Sør-Trøndelag i 1960, og var basert på en spesiell avtale mellom landene, se Nea kraftverk. Senere ble det opprettet flere avtaler med Sverige om kraftutveksling i våte og tørre år, og kraftbytte mot lagring av vann i magasin i Norge. Tidligere gikk krafthandelen med utlandet gjennom Statkraft SF, nå er krafthandelen over grensen åpen og tilgjengelig gjennom den nordiske kraftbørsen Nord Pool.
Spørsmålet om direkte krafteksport fra Norge til Danmark ble tidlig tatt opp, men prosjektet lot seg ikke realisere før den tekniske utviklingen på området likestrøm og sjøkabler gjorde det mulig å krysse Skagerrak med sjøkabel. En så lang kabeloverføring kan bare gjennomføres ved bruk av likestrøm. I 1976 og 1977 ble det lagt to likestrømskabler mellom Kristiansand og Jylland, lengde 130 km, største dybde 550 m, overføringsevne 510 MW (Skagerrak 1 og 2). En tredje kabeloverføring for 530 MW ble satt i drift 1993 (Skagerrak 3).
Siden midten av 1990-årene har det bare i meget beskjeden grad blitt bygd ut ny produksjonskapasitet i Norge. Norge har derfor i stadig større grad blitt avhengig av en netto kraftimport også i år med normale nedbør- og temperaturforhold. Forbindelsene til Sverige og Danmark tjener derfor i tillegg til kortsiktig utveksling av effekt også som kanal for en netto import av kraft i de fleste år.
Overføringsforbindelser
Samlet overføringsevne på forbindelser mellom Norge og utlandet (2009) er maksimalt 5500 MW.
- til og fra Sverige: ca. 3200–3600 MW på i alt ni ledninger
- til og fra Danmark: ca 1000 MW på tre sjøkabelforbindelser
- til og fra Finland: 70–120 MW på én ledning fra Varangerbotn i Finnmark
- fra Russland: 50 MW på én ledning over grensen i Pasvik i Finnmark.
- I 2008 ble NorNed-kabelen mellom Norge og Nederland satt i drift. Denne har en kapasitet på 700 MW.
Kraftutveksling med utlandet forutsetter en egen utenlandshandelkonsesjon. Kraftutveksling med utlandet forestås i dag av Statnett, som har systemansvaret i det norske kraftsystemet.
En fjerde kabelforbindelse til Danmark (Skagerrak 4) med 700 MW kapasitet er under bygging, planlagt idriftsettelse i 2014.
Statnett planlegger to nye kabelforbindelser til Tyskland og Storbritannia, hver på 1.400 MW, og planlagt idriftsettelse i 2018 henholdsvis 2020. Søknad om utenlandshandelkonsesjon ble sendt inn i mai 2013.