Fantasy, fantastisk litteratur, litterær sjanger som kan være vanskelig å skille klart fra science fiction, noe som fører til at science fiction/fantasy ofte brukes som samlebegrep. Et karakteristisk trekk ved fantasy er magiske elementer og bruk av magi som en naturlig del av handlingen. Fantasy-fortellinger er gjerne lagt til en åpenbart oppdiktet verden, ofte befolket med trollmenn, alver, snakkende dyr, ulike monstre og andre overnaturlige skapninger. Eventyrskikkelser og mytologiske elementer forekommer ofte, og mange fantasy-fortellinger foregår i et miljø som er sterkt inspirert av middelalderen og middelalderlegender, ofte med innslag fra keltisk mytologi og gjenstandskultur. Tematikken er vanligvis kampen mellom det onde og det gode, og hovedpersonen er ofte en ung helt eller heltinne som må gjennom visse prøvelser og utføre bragder for å redde verden, oppfylle sin egen skjebne og finne sin identitet.
Omhyggelig konstruerte fiksjonsunivers karakteriserer svært mange eksempler på fantasy-litteratur, selv om få kan sies å nå opp til J. R. R. Tolkiens detaljerte fiktive univers, komplett med mytologi, flere tusen års historie og flere fullt utviklede språk. Tolkien regnes gjerne som den viktigste og mest innflytelsesrike fantasy-forfatteren, og mange romaner av senere forfattere har klare likhetstrekk med hans Hobbiten og Ringenes herre. C. S. Lewis' barnebokserie om fantasilandet Narnia (1951-57) er også et hovedverk innen sjangeren. Andre sentrale forfattere er Ursula K. Le Guin, Marion Zimmer Bradley, Mervyn Peake, H. P. Lovecraft, Neil Gaiman, Terry Pratchett, Guy Gavriel Kay, Anne McCaffrey, Robert Jordan og Terry Brooks. Clive Barkers Hellraiser-serie (bok 1986, film 1987) kan sees som en variant inspirert av flere mørke subkulturer, mens hans ungdomsbøker i Abarat-serien (2002-) best kan beskrives som en krysning mellom L. F. Baums Trollmannen fra Oz(1900) og punk-estetikk.
J. K. Rowlings uhyre populære serie om den unge trollmannen Harry Potter (sju bøker 1997-2007) har vært med på å øke interessen for fantasy kraftig. Happy Potter-bølgen har også avfødt en rekke varianter av ung trollmannslærling-motivet, mest interessant kanskje i Jonathan Strouds Bartimeus-trilogi (2003-05). Philip Pullmans Lyra-trilogi (1995-2000) er en særpreget verden, med både særegenheter og fellestrekk i forhold til tidligere verk i sjangeren.
Mange sjangerhistorikere velger å begynne fantasyens historie med i klassiske helte- og undermyter som Gilgamesj og andre mytologier, som Herakles og Arthurlegendene, men dette kan også sees som sjangerens eget ønske om å etablere en forhistorie. Jonathan Swifts satiriske fabel Gullivers reiser (1726) kan oppfattes som et tidlig eksempel på fantasy, og i norsk kontekst er Ludvig Holbergs Niels Klims reise til den underjordiske verden (utgitt på latin 1741) en viktig replikk til Swift. Fra nyere tid er Lewis Carrolls nonsensbok Alice i Eventyrland (1865) og J. M. Barries barndomsnostalgi Peter Pan (1903-11) tidlige varianter av på fantasy. Både Tove Janssons bøker om Mummitrollet og flere av Astrid Lindgrens bøker (i den sjangeren hun selv kalte «leirbålenes og eventyrenes tid») kan sies å ligge nær opp til fantasy. Latinamerikansk magisk realisme har også mye til felles med sjangeren.
Fantasy på film
Finner man helt fra stumfilmens tid, men oftest i form av filmatiseringer av fantasylitteratur eller av sjangerens litterære forløpere. I Georges Méliès' produksjon 1895-1913 finnes innslag som kan kalles fantasy, likeså i tysk ekspresjonisme. Med Die Nibelungen (1924; etter middelalderdiktet Nibelungenlied) skapte Fritz Lang et av de mest rendyrkede og betydeligste filmverkene i sjangeren. Den sterkeste fantasytradisjonen finner vi i animasjonsfilm og barnefilm. Som filmatiseringer av klassiske eventyr inneholder flere av Walt Disneys helaftens tegnefilmer fantasyelementer, blant annet Snow White and the Seven Dwarfs (1937), Fantasia (1940) og Sleeping Beauty (1959). Det samme gjelder for en rekke andre barneklassikere: The Wizard of Oz (1939), Mary Poppins (1964), den norske Reisen til Julestjernen (1976), Astrid Lindgren-filmer som Bröderna Lejonhjärta (1977) og Mio, min Mio (1987), etc. Innenfor voksenfilmen kan skrekkfilmen og spøkelsesfilmen ha fantasy-elementer. Blant de store filmskaperne i etterkrigstiden er fantasy sjeldnere, men Jean Cocteaus La Belle et la bête (1946) er et berømt eksempel.
I de senere år har sjangeren fått et oppsving på kino. George Lucas' Star Wars-filmer (1977–) forener science-fiction og fantasy, for eksempel ved å la jediridderne kjempe med lyssverd, et science-fiction-våpen anvendt på gammelt fantasyvis. Med disse filmene begynte også utviklingen av datagenererte spesialeffekter. Gjennom filmer som John Milius' Conan the Barbarian (1982), Ridley Scotts Legend (1985), Rob Reiners The Princess Bride (1987) og Ron Howards Willow (1988), og dessuten en rekke filmer med superhelter i grenselandet mellom science fiction og fantasy, har drager, monstre og trolldom blitt en del av de unge voksnes repertoar. I de senere år har Peter Jacksons filmatiseringer av Tolkiens Ringenes Herre (2001–2003) og filmversjonene av J. K. Rowlings bøker om Harry Potter (2001–) gjort fantasy til en dominerende filmsjanger.
Visuelt uttrykk
Fantasysjangeren gir rom for utradisjonell, fargerik og fantasifull fremstilling, og tegneserier og fargerike bokillustrasjoner har alltid vært viktig i sjangeren. Stilen som særpreger illustrasjonene er gjerne realistisk og overdrevet på samme tid, fremstillingen er gjerne klisjépreget og forenklet, og de fargerike bildene er særlig beregnet på å trekke til seg unge lesere. Det finnes imidlertid også fantasy-kunstnere som er nyskapende og bruker det karakteristiske formspråket til å utvikle sin egen stil. Blant de mer kjente og innflytelsesrike kunstnerne innen sjangeren finner vi Alan Lee, som særlig er kjent for sine Tolkien-illustrasjoner, og sveitseren HR Giger, som er tydelig inspirert av surrealismen og av Salvador Dalí. Frank Frazetta og Boris Vallejo er også sentrale fantasy-tegnere.