Stat, den høyeste myndighet som bestemmer over et land, det vil si et geografisk område eller territorium. Derfor kalles selve landet også ofte for en «stat», som «staten Norge» eller «staten Frankrike». Alle verdens stater er medlemmer av FN, De forente nasjoner.
Folkeretten stiller visse krav som et land må oppfylle før det kan anerkjennes som stat og bli medlem av FN: 1. en permanent befolkning, 2. et definert territorium, 3. en regjering, 4. evne til å ha forbindelse med andre stater (Montevideokonvensjonen av 1933). Dessuten er det vanlig å hevde at andre stater ikke må gjøre krav på territoriet, og at regjeringen må ha effektiv kontroll over hele territoriet. Det finnes land som ikke er medlemmer av FN og som ikke allment er anerkjent som en stat, f.eks. Kosovo, Den Tyrkiske Republikken Nord-Kypros, Palestina, Somaliland, Taiwan og Vest-Sahara.
Statsstyre
Gjennom historien har de fleste land vært styrt av enkeltpersoner, kalt «konge», «dronning», «keiser», eller liknende. Disse hadde ofte rådgivere og noen ganger hadde rådgiverne mye makt. Men til syvende og sist var det kongen selv som bestemte, og da måtte alle andre adlyde. I vår tid er det ikke så ofte at én person har slik makt (se: diktator). I demokratiske land som har en konge eller dronning, også kalt «monark» (se monarki), er det likevel regjeringen som bestemmer. Dette gjelder for eksempel i Norge og Storbritannia. Demokratiske land har i sin historie ofte et velkjent tidspunkt da kongens befaling ikke lenger ble adlydt. I Norge skjedde dette i 1884, med innføringen av parlamentarismen.]
Tradisjonelt har en skilt mellom tre statsmakter: den utøvende makt (regjeringen), den lovgivende makt (folkeforsamlingen, nasjonalforsamlingen) og den dømmende makt (domstolene). I alle land har staten disse oppgavene, og i mange demokratiske land har det vært et krav at de skal være uavhengige av hverandre.
Beslutningene som tas av disse høyeste statsmyndighetene utføres av departementer og andre offentlige organisasjoner. Det som kalles «offentlig» er for alle, derfor kalles også staten og statens myndigheter for «det offentlige». Her inngår for eksempel departementer og direktorater.
Det finnes i de fleste land også andre offentlige myndigheter som bare bestemmer over en del av statens område, i Norge «fylkeskommuner» og «kommuner». De har bare begrenset makt over et mindre område og bare i noen bestemte saker.
Staten har enerett – monopol – på bruken av tvangsmidler innenfor sitt territorium. Regjeringen bestemmer hvem som skal ha tillatelse til å bruke voldsmakt. Normalt har ingen andre enn politiet og militærforsvaret i et land slik tillatelse. Dette er en viktig regel som skiller staten fra alle andre organisasjoner i et land, en påpekning først gjort av sosiologen Max Weber.
Staten har det overordnede ansvar for styringen av samfunnet. Dette ansvaret kan regjeringen ivareta på ulike måter, etter sitt og (i demokratier) velgernes ønske. I noen samfunn er det tradisjon at staten skal spille en mer aktiv rolle, i andre en mer tilbaketrukket rolle. Velgerne i et demokrati kan også velge en regjering som vil endre på dette.
Når staten spiller en mer aktiv rolle blir den offentlige forvaltningen stor og oppgavene som utføres av staten blir slike som i andre land utføres av private. Når den statlige virksomheten i landet er større enn den private kan en si at regjeringen driver en sosialistisk politikk (se: sosialisme).
I samfunn der staten spiller en tilbaketrukket rolle er initiativet i større grad overlatt til ulike private aktører, som aksjeselskaper og frivillige organisasjoner. En slik stat driver en liberalistisk politikk (se: liberalisme).
En stat som i prinsippet dirigerer all virksomhet, endog den helt private, driver en totalitær politikk. Se også styreform.