Distrikt, betegner i Norge forskjellige administrative inndelinger; politidistrikt, havnedistrikt, jernbanedistrikt osv. Samtidig benyttes begrepet som en generell betegnelse på, og beskrivelse av et geografisk område uten direkte koplinger til landets forvaltningsmessige inndelinger. I den siste mening har begrepet hatt politisk relevans som betegnelse på de rurale eller snarere ikke-urbane deler av landet.
Distrikt er ofte nyttet som betegnelse på politisk og økonomisk sett perifere områder av landet – og i kontrast til sentrale byområder. En slik begrepsforståelse gjenspeiles i utformingen av det som betegnes som distrikspolitikk, en politikk som har som mål å sikre en økonomisk, sosial og kulturell omfordeling mellom de større bysentra og mer landlige lokalsamfunn.
Distriktenes status og posisjon i samfunnet kan slik fortolkes innenfor den politiske skillelinjemodell som ble utviklet av Stein Rokkan, der motsetningene mellom sentrum og periferi har vært en hoveddimensjon i forståelsen og organiseringen av det politiske konfliktmønsteret i Norge. Selv om relevansen av denne skillelinjen for oppslutningen om de ulike politiske partiene er blitt svekket de senerere år, har distriktspolitiske tema fortsatt en meget høy aktualitet i den løpende politiske debatt og reformvirksomhet. Dette gjelder særlig i koblingen til næringspolitikk, men også andre politikkområder.
Et eksempel på hvordan distriktspolitiske hensyn kommer til uttrykk i sentrale offentlige vedtak er utflyttingen av statlige institusjoner og administrative organer fra Oslo-regionen til andre deler av landet. Dette gjelder blant annet Brønnøysund-registrene, depot for Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, Lotteri- og stiftelsestilsynet i Førde og Direktoratet for samfunnssikkerhet i Tønsberg.