Amon, (av egypt. 'den som er skjult'), opprinnelig en stormgud, i formen Amon-Ra Egypts hovedgud i Det midtre og Det nye rikes tid.
Ved grunnleggelsen av Det midtre rike (ca. 2200–1600) ble Amon identifisert med solguden Ra og gjort til riksgud med hovedtempel i Karnak i Teben. Amon-Ra fikk en særlig sterk stilling etter fordrivelsen av hyksosfolket (ca. 1600 f.Kr.), idet kampen mot de fremmede inntrengerne var skjedd under Amon-Ras banner. Folkets takknemlighet vendte seg mot den kongeslekt som grunnla Det nye rike (ca. 1600–1100) og dens guddommelige beskytter.
I Theben opptok Amon-Ra i seg stedets gamle fruktbarhetsgud Min og overtok dennes hustru Mut (modergudinnen) og sønnen, måneguden Khons. Fra Min overtok Amon-Ra bl.a. den høye fjærkronen som han vanligvis fremstilles med.
Etter at Amon var blitt riksgud og hadde overtatt også solgudens funksjon, ble han fremstilt som verdens opphavsmann, opprettholder og beskytter. De forestillinger man gjorde seg om ham, er best kjent fra den store Amon-hymne fra Kairo, som stammer fra tiden omkring 1300 f.Kr.
Som Zevs Ammon og Jupiter Ammon ble guden også dyrket av grekere og romere. Kjent er Ammon-oraklet i den libyske oase Siwa, der Aleksander den store mottok Amons velsignelse og ble hyllet som gudesønn.