Europeiske frihandelsforbund (kart) (bilde)
europeisk økonomisk samarbeidsorganisasjon. Etablert 1960 av Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike («de ytre sju»), som et alternativ til EEC ("de indre seks", se EU - Den europeiske union ) i en mindre bindende form (frihandelsavtale) uten det overnasjonale innslaget i EECs tollunion . Ettersom disse to europeiske sammenslutningene både var alternativer til hverandre og konkurrerte med hverandre, har medlemskapet i EFTA skiftet mye over tid. I 1961 ble Finland assosiert medlem av EFTA, mens Island sluttet seg til som fullt medlem i 1970. I 1973 forlot Storbritannia og Danmark EFTA for å slutte seg til EF (i dag EU), i 1986 gikk Portugal samme veien fra EFTA til EF. I 1986 ble Finland fullt EFTA-medlem og Liechtenstein kom til i 1991. En samarbeidsavtale (EØS-avtalen) mellom EFTA og EU trådte i kraft fra 1994. Året etter gikk EFTA-medlemmene Finland, Sverige og Østerrike ut av organisasjonen og ble medlemmer av EU. Fra 1995 består EFTA derfor bare av Norge, Sveits, Island og Liechtenstein, der Sveits ikke deltar i EØS-samarbeidet. Bakgrunn
Hovedmålet med frihandelsforbundet var å fjerne skranker for handelen mellom medlemslandene. I første omgang ble det arbeidet for å avvikle tollhindringer for industriprodukter innenfor EFTA-området. Dette målet ble nådd 1966. Jordbruks- og fiskeriprodukter har i det vesentlige vært holdt utenfor avtalebestemmelsene om tollavvikling og kvantitative restriksjoner.
En åpning for samarbeid mellom EFTA og EF førte 1984 til full frihandel med industrivarer. Senere begynte forberedelsene til EUs indre marked som førte til behov for en ny avtale, EØS-avtalen, som ble forhandlet frem fra 1989 og trådte i kraft 1994. Gjennom den fikk EFTA-landene tilgang til EUs indre marked, men ble også underlagt de fleste av EUs bestemmelser på dette området. En særskilt beslutningsprosess inngår i EØS-avtalen for nye vedtak som berører EFTA-medlemmene, der bare to parter (EU og EFTA) møtes til forhandling og medlemsstatene ikke er med.
OppbygningEFTA har sitt hovedsete i Genève. EFTAs Råd er det øverste organ. I rådet er hvert medlemsland representert og har én stemme. Det møtes to ganger i året på ministernivå og har ingen overnasjonal myndighet. Den daglige ledelse ivaretas av et internasjonalt sekretariat ledet av en generalsekretær.
Da sveitserne, som følge av en folkeavstemning i desember 1992, valgte å stå utenfor EØS-avtalen med EU, fikk man en todeling av EFTAs arbeidsområder, fordi Norge, Island og Liechtenstein valgte å slutte seg til EØS. Dermed fikk EFTA i praksis et delt hovedkvarter, med Geneve fortsatt som hovedsete, men med viktige "avdelingskontor" i Brussel og Luxembourg. EFTAs Generalsekretær fikk to Vise-Generalsekretærer, en i Geneve og en i Brussel. Populært sagt beskjeftiger "Brussel-delen" av EFTA seg med EØS-avtalen, mens man i "Geneve-delen" av EFTA fortrinnsvis arbeider med å utvikle og vedlikeholde frihandelsavtaler med andre land.
En revidert og sterkt utvidet EFTA-konvensjon trådte i kraft 2002.
EFTAs EØS-organerI forbindelse med EØS-prosessen opprettet EFTA tre nye organer: EFTAs faste komité, EFTAs overvåkningsorgan (EFTA Surveillance Authority, ESA) og EFTA-domstolen.
EFTAs faste komité er det styrende organ for samarbeidet om EØS-saker og samordner EFTA-EØS-medlemmenes standpunkter slik at EFTA alltid møter EU med ett samlet EFTA-standpunkt.
ESA består av ett medlem fra hvert av de tre landene som deltar i EØS og har til oppgave å sikre at EFTA-statene oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Dersom ESA oppdager brudd på bestemmelsene, skal den påpeke dette og eventuelt bringe saken inn for domstolen.
Domstolen består av tre dommere. I tillegg til å behandle sakene fra ESA, avgjør domstolen også saker som gjelder tvisteløsning mellom EFTA-statene i tilknytning til fortolkning og anvendelse av EØS' avtaleverk.
EFTA og frihandelsavtaler med andre landI denne delen av EFTA-samarbeidet, som fortrinnsvis skjer ut fra Geneve, deltar alle EFTA-landene, også Sveits. Siden 1995 har EFTA-landene lykkes i å etablere en rekke frihandelsavtaler, både med land og regionale handelsorganisasjoner, såvel i Øst-Europa, Midt-Østen, Afrika, Asia og Amerika. Ofte har EFTA her fulgt i EUs fotspor, men slett ikke alltid.
Tollettelser og sikring av mer stabile rammevilkår for handel har hele tiden stått sentralt ved inngåelse av nye frihandelsavtaler. Avtalene har etter hvert fått et utvidet virkeområde ettersom også fjerning av ikke-tollmessige handelshindre, liberalisering av tjenester og regler for sikring av investeringer har kommet inn i frihandelsavtalene.