Aleksander den store (byste) (bilde)
Aleksander den store (historisk kart) (bilde)
Aleksander den store – Menos (bilde)
var sønn av Filip 2 av Makedonia og kongsdatteren Olympias fra Epeiros. Han fikk filosofen Aristoteles som lærer og veileder, tilegnet seg den greske kulturtradisjonen og videreførte helleniseringen av Makedonia. Aleksander hadde usedvanlige intellektuelle evner og lederegenskaper. Han fikk tidlig krigserfaring og ledet det makedonske rytteriet i slaget ved Khaironeia (338) som gav Filip og makedonerne kontrollen over Hellas. Til tross for visse uoverensstemmelser i herskersjiktet, kunne han (som Aleksander 3) uten særlige vanskeligheter ta over kongemakten ved farens død i 336.
Det persiske felttog. Aleksander tok straks opp et prosjekt som både grekere og makedonere hadde hatt planer og drømmer om tidligere: en invasjon av det persiske rike. På et møte i Korinth lot han grekerne offisielt utpeke seg som leder. Før planen kunne settes ut i livet, drev Aleksander krigføring på Balkan for å sikre riket og trimme hæren. Et rykte som sa at han var falt, fikk grekerne til å falle fra, men Aleksander rykket brått sørover, jevnet Theben med jorden og brakte Hellas til lydighet. Våren 334 krysset Aleksander Hellesponten med en hær på om lag 40 000 mann, hvorav mindre enn halvparten var makedonere og kanskje en fjerdepart grekere. Hans første mål, og det som legitimerte krigstoget, var å befri de greske byene i Lilleasia fra persisk dominans. I slaget ved Granikos (mai 334) slo han perserkongens lilleasiatiske satraper og hadde dermed kontrollen over det vestlige Lilleasia.
Aleksander fortsatte så østover i Lilleasia, først langs kysten, bl.a. for å avskjære persiske forbindelser med misnøyde grekere i hjemlandet, deretter opp i landet. I Frygias hovedstad Gordion sier tradisjonen at han løste «den gordiske knute» med sverdet. Gjennom Taurusfjellene kom hæren så ned i Kilikia, hvor storkongen selv (Dareios Kodomannos) ventet med sin kjempehær. Slaget ved Issos (høsten 333) ble en stor seier for Aleksander, som utnyttet rytteriets hurtighet og infanteriets tyngde til fulle. Kongen flyktet, og hans mor, hustru og døtre ble tatt til fange. Aleksander avslo likevel et fredstilbud som gav ham alt land vest for Eufrat, noe som tyder på at han nå så hele riket som et mulig bytte.
Aleksander rykket først sørover langs Syrias kyst, hvor de fønikiske byene stort sett overgav seg i håp om å redde sin handel. Han hadde bare vansker med byen Tyros; etter lang beleiring ble byen stormet. Aleksander underla seg så Palestina og Egypt, der mange så ham som en befrier fra persernes åk. Aleksander selv viste stor toleranse overfor de forskjellige folkenes religion og kultur. Han utnyttet også lokale tradisjoner, som når han i Egypt besøkte oraklet for Zevs Ammon ved Siwah-oasen og der fikk bekreftet både guddommelig herkomst og herskerkrav.
I 331 drog Aleksander fra Egypt mot Babylonia, der han på nytt slo perserne i et stort slag ved Gaugamela (oktober 331). Storkongen måtte gi seg på flukt, og ble drept av sine egne året etter. Aleksander inntok de persiske hovedbyene etter tur: Babylon, Susa, Persepolis, Ekbatana. Brannherjingen av Persepolis er enkeltstående som storstilt destruksjon: Den skulle hevne persernes ødeleggelse av Athens Akropolis 150 år før. Aleksander fikk nå hånd om alle rikets rikdommer, han gav Dareios en kongelig begravelse, tok selv tittelen konge (basileus) og kunne dermed definere all motstand som opprør.
Orientaliseringen av herskerrollen, sammen med Aleksanders sans for å bruke persere på alle nivåer, førte til flere blodige kuppforsøk i de følgende årene fra krefter som både av ideologiske og økonomiske grunner ønsket et klart skille mellom erobrere og erobrede. Dette skjedde samtidig med at Aleksander utvidet sin kontroll geografisk: Erobringen av Baktria og Sogdiana ble ikke fullført før i 327, med Aleksanders giftermål med den sogdianske prinsessen Roxane.