Descartes, René (portrett-tegning) (bilde)
Descartes, René (koordinater) (bilde)
Descartes, René (tegning, synet) (bilde)
fransk filosof og matematiker, holdes i alminnelighet for å være grunnleggeren av den nyere filosofi og må regnes som en av historiens aller største filosofer og matematikere. Også i fysiologiens historie har Descartes sin plass; han formulerte et klart program for en mekanistisk, ikke-teleologisk forståelse av fysiologiske prosesser.
Descartes var av adelig slekt og fikk sin første utdannelse i jesuittkollegiet La Flèche. Som ung levde han en tid adelsmannens liv i Paris; senere fordypet han seg i studier og gikk 1617 i utenlandsk krigstjeneste, angivelig for å lære fremmede mennesker og forhold å kjenne. Han deltok i trettiårskrigen og gjorde ellers omfattende reiser i Europa. I denne perioden kom han til klarhet over at matematikkens deduktive metode måtte danne grunnlaget for all virkelig vitenskap. Fra 1629 levde han 20 år i Nederland. 1637 utkom hans Essais philosophiques; dette verk inneholder bl.a. hans berømte Discours de la méthode, det første utkast til hans filosofi, og hans Géométrie, som er et grunnleggende arbeid om den analytiske geometri. 1641 utkom hans Méditationes de prima philosophia. Den mest utførlige fremstilling av Descartes' filosofi finnes i hans Principia philosophiae, fra 1644. Han brevvekslet med prinsesse Elisabet av Pfalz og utgav på hennes oppfordring Les Passions de l'âme (1649). Han reiste til Stockholm 1649 for å være dronning Kristinas lærer i filosofi. Her døde han året etter; hans lik ble senere ført til Paris.
Filosofi
Descartes stilte i Discours de la méthode opp 4 regler for tenkningen; 1) ikke å holde noe for sant som man ikke klart erkjente var det, 2) å løse opp ethvert problem så langt som mulig i enklere deler, 3) å gå systematisk frem fra det enkle til det sammensatte, 4) ved stadig oppregning og kontroll å forsikre seg om at ingenting var utelatt. For å komme frem til et eller flere enkle og grunnleggende prinsipper gjennomfører Descartes ved sin «metodiske tvil» en kritisk prøving av sine sanseerfaringer og all sin erkjennelse. Han finner at alt kan betviles unntatt at han tviler, og det er denne grunnleggende og sikre innsikt Descartes vil uttrykke i sitt berømte «Cogito, ergo sum»: Jeg tenker, altså er jeg til. Dermed mener Descartes å ha funnet grunnprinsippet for all filosofi. Denne erkjennelse kan ikke rokkes av noen tvil, for enhver tvil på at man eksisterer bekrefter nettopp det man prøver å betvile.
Etter at Descartes har bevist sin egen eksistens som et tenkende vesen, beviser han Guds eksistens. Blant sine forestillinger finner han en forestilling om Gud, som et absolutt fullkomment vesen. Denne forestilling må ha en kilde eller årsak, og da han selv er ufullkommen, og en virkning (i dette tilfelle forestillingen om et fullkomment vesen) ikke kan inneholde noe mer enn det som ligger i årsaken, trekker Descartes den konklusjon at gudsforestillingen nødvendigvis forutsetter en årsak som selv er fullkommen, nemlig Gud. Ettersom dette vesen er fullkomment, dvs. ikke kan oppvise mangler, kan det heller ikke mangle eksistens. Altså: Gud eksisterer.
Dette gudsbeviset har senere vært møtt med atskillig skepsis og kritikk (f.eks. at forestillingen om noe fullkomment ikke selv behøver å være fullkommen). Men i Descartes' filosofi får beviset viktige funksjoner. For av at Gud er fullkommen, følger det også at han ikke kan ville bedra oss. Han kan ikke ville at det som forekommer oss helt klart og tydelig, skal være feilaktig. Alt det jeg etter tvilsprøven virkelig innser klart og tydelig, kan derfor antas som sant. Én ting som jeg innser klart og tydelig, er at legemer, eller materielle (dvs. ikke tenkende) ting, eksisterer; altså må dette være riktig ifølge «Guds garanti». Descartes anerkjenner derfor to slags «substanser» eller «ting»: tenkende eller bevisste, og utstrakte eller materielle. Menneskets bevissthet og Gud er tenkende substanser, res cogitantes; alle legemer er utstrakte, materielle substanser, res extensae. I mennesket er bevissthet eller sjel forent med et materielt og utstrakt legeme til ett vesen. De to substanser i mennesket virker på hverandre: sjelelige tilstander kan ha legemlige virkninger og omvendt. Descartes mente at denne vekselvirkning foregikk et bestemt sted i hjernen (i corpus pineale, epifysen). Dyrene har ingen tenkning og ingen sjel, og er derfor bare legemer eller «maskiner». Det er altså bare den spesifikt menneskelige bevissthetsform, den som bl.a. kjennetegnes av evnen til å lære og bruke språk og begreper, som er det sentrale i Descartes' lære om den ikke-materielle substans res cogitans.
Matematikk
Som matematiker har Descartes gjort en fundamental innsats. I Géométrie innførte han den analytiske geometri, som forente algebraen og geometrien og også beredte veien for differensial- og integralregningen. Descartes brukte selv analytisk geometri til å avlede en rekke geometriske satser og til en første klassifisering av de algebraiske kurver etter ligningens grad. Hans regel for algebraiske ligninger sier at en ligning ikke kan ha flere positive røtter enn antallet av vekslinger av fortegn i rekken av koeffisientene. Descartes studerte også tallteoretiske spørsmål i sin korrespondanse med Fermat og Mersenne.
Betydning
Selv om Descartes' lære om epifysen og vekselvirkningen mellom de to substanser, kropp og sjel hos mennesket, ble forkastet av de fleste av hans elever og etterfølgere, har Descartes hatt en innflytelse på senere filosofi som neppe kan overvurderes. En nyere filosof som Husserl, fenomenologiens grunnlegger, tar sitt utgangspunkt i Descartes' cogito. En av den moderne lingvistikks betydeligste representanter, Noam Chomsky, søker bevisst tilbake til Descartes i sitt forsøk på å forstå og beskrive det særegne ved mennesket som språkbrukende vesen. Men samtidig er Descartes' dualisme mellom sjel og legeme blitt angrepet bl.a. av Gilbert Ryle og Ludwig Wittgenstein.