eller Mykenai, forhistorisk by og borg på Peloponnes, Hellas. I sagnene får man inntrykk av den store betydning byen hadde. Bl.a. sies Agamemnon, føreren for det greske tog mot Troja, å ha hersket i Mykene. Byen ble kalt «den gull-rike», noe arkeologiske funn har bekreftet. Den egentlige borgen var omgitt av polygonalmurer fra ca. 1350–1300 f.Kr. Hovedinngangen var den berømte «Løveporten». Utenfor murene lå selve byen. Nær borgen er det også funnet en rekke graver, både de kjente underjordiske kuppelgraver (feilaktig kalt «skatthus») og sjaktgraver. Sistnevnte gravtype finnes også innenfor borgmurene. I gravene har man funnet rikt gods, bl.a. gullmasker som lå over de dødes ansikter. I Mykene er også funnet tavler med linear B-skrift, fresker, keramikk, elfenbensstatuetter samt eksempler på steinskulptur i større format, som relieffer og et bemalt kalksteinshode.
Mykene har gitt navn til en hel kulturform. Den mykenske perioden (også kalt sen-helladisk) inndeles i mykensk I (ca. 1580–1500 f.Kr.), II (ca. 1500–1425) og III (1425–1100). Kulturen er sterkt inspirert av den minoiske fra Kreta, men viser en del selvstendige trekk. Særlig karakteristisk er det indoeuropeiske megaron-huset, som det ikke er funnet spor av på Kreta. Borgen i Mykene inneholdt en stor megaron med gårdsplass foran. Hovedrommets kjerne var et stort ildsted omgitt av fire søyler. På 1200-tallet f.Kr. ble byen rammet av flere katastrofer, bl.a. jordskjelv, og borgen ble ikke gjenoppbygd. Med de doriske vandringer henimot 1000-tallet f.Kr. mistet Mykene sin makt, selv om den også var bebodd i historisk tid.