O. debuterte på Høstutstillingen i 1940 med et ungpikehode (Nasjonalgalleriet, Oslo). Hans første større oppgave var Sarpsborgpiken (1948–50), en gave fra Sarpsborg til vennskapsbyen Struer i Danmark. Skulpturen forestiller en naken ungpike, som med armene hevet foran seg, slipper løs en måke med utspilte vinger. Måken symboliserer den omtanke og hjelp Norge fikk fra Danmark under krigen. O. sier selv om skulpturen i et intervju i 1950: "Figuren er ikke en naturalistisk skildring av en kvinnekropp. Jeg har prøvd å lage skulptur av den, og med skulptur mener jeg ikke muskelspill og knokler, men jeg har arbeidet med formene og volumene og deres innbyrdes forhold og rytme, uten hensyn til de tilfeldige detaljer hos modellen." Denne uttalelsen gjelder for hele O.s produksjon. Han har arbeidet trofast med sin figurative form, i en tid da den abstrakte skulpturen banet seg vei, og har stadig funnet nye uttrykksformer. I sine gjennomarbeidede skulpturer lar han aldri det idémessige innhold være underordnet formen. I O.s produksjon fins to parallelle uttrykksformer, den lukkede, tette og bastante form, og den spinkle og luftige. På Høstutstillingen i 1952 var Jente (tre, Nasjonalgalleriet) med, en langlemmet, spinkel og sart ungpike, ribbet for detaljer og persontilknytning, men sterk i sin form, og med indre nerve. Hun har rolig senkede skuldre, lang og elegant hals, og føttene står sikkert plantet på underlaget. Figuren er motsetningsfylt, både kvinnelig kokett og barnslig sjarmerende, men samtidig gjennomført og helhetlig i sin utarbeidelse.
O. har laget en rekke større monumenter med tema fra arbeidsliv. Blant dem fins Monument over falne på Færøyene, Rallaren, Stenhuggeren og Monument over Lars Oftedal. Felles for dem er en klart definert form og en massiv, jordbundet tyngde. Det er en gjennomført bruk av plan og linjer i disse arbeidene. O. har alltid vært interessert i eskimoenes kunst, andre minoritetsgrupper og naturfolks kunst. Denne inspirasjonen ses i flere av hans arbeider. Monument over falne på Færøyene (1949–53) utgjøres av en stor sokkel som gir assosiasjoner til hav og sjø. Den kan oppfattes som et stilisert anker, en båtkonstruksjon eller et sjømerke. En sjømann er plassert på toppen av sokkelen og står med solid tyngde i sin sydvest og arbeidstøy. Han er et sterkt og enkelt symbol over de mange som ble savnet. Stenhuggeren er som Rallaren et uttrykk for arbeidsmannen og kroppsarbeidet, men uten overdreven forherligelse. De store linjer og historien som fortelles er det fremtredende ved disse arbeider. O.s arbeidsfolk har kraft, viljestyrke og yrkesstolthet. Selv om det figurative formspråk er gjennomført, tillater O. seg å abstrahere eller karikere formene i sine arbeider. Dette er tydelig i Dronning Maud-monumentet (1963). O. har laget en stolt og rank dronning, med slående portrettlikhet, feminint plassert i damesadel på en abstrahert hest som har rasedyrets karakteristika. Denne skulpturen har det samme luftige og spinkle over seg som Jente. I Skøyteløpere (1971) utnyttes de samme elementer. To tynne idrettsutøvere som synes å presse seg maksimalt, uttrykker kvintessensen av konkurransemomentet. Resultatet er blitt en komposisjon med fart og konsentrasjon som hovedingredienser. O. har også laget portrettarbeider, blant hans viktigste er monumentene over Johan Nygaardsvold og Lars Oftedal. Sistnevnte har i tillegg til et profilportrett på monumentets sokkel, en fisker som hovedelement. Fiskeren har samme uttrykk og samme formspråk som monumentet over falne på Færøyene, men er enda strengere i utelatelsen av detaljer, og langt mer antydende enn parallellen på Færøyene.
O. har arbeidet mest med stein og han hugger sine skulpturer selv. Bare unntaksvis har han benyttet tre som materiale, som i Jente. O. var en betydningsfull og meget benyttet billedhugger i 50- og 60-årene. I 1977 vant han konkurransen om utsmykking rundt Postgirohuset, Oslo, med Runer og helleristninger (ikke oppsatt). Som mangeårig formann i Norsk Billedhoggerforening stod O. bak ervervelsen av Hekkveien 5, som i dag er foreningens hus.