Hannover var et kurfyrstedømme, kongedømme og en provins i Preussen. Området utgjør i dag størstedelen av delstaten Niedersachsen nordvest i Tyskland. I 1939 hadde provinsen om lag 3,5 millioner innbyggere og målte 38 705 kvadratkilometer.
Kurfyrstedømmet
Hannover hadde sin opprinnelse i welferættens besittelser, som etter hvert ble delt. I 1692 ble Hannover kurfyrstedømme i det tysk-romerske riket. Det offisielle navnet på kurfyrstedømmet var Braunschweig-Lüneburg, men er allment kjent som Hannover.
En personalunion med Storbritannia fra 1714 ga Hannover en spesiell rolle. Dette året ble kurfyrstesønnen Georg Ludwig innsatt som konge av Storbritannia. Både han og Georg 2 interesserte seg sterkt for Hannover, men Georg 3 flyttet Hannovers kanselli til London, og i realiteten ble Hannover styrt av adelen, som satt med alle embeter.
Under Napoleonskrigene var Hannover vekselvis under prøyssisk og fransk herredømme.
Kongedømmet
Wienerkongressen gjorde Hannover til kongerike fra 1814. Takket være britenes innflytelse ble Hannover utvidet med blant annet Emsland og Ostfriesland. Staten gikk i arv på mannssiden, og personalunionen endte da Victoria ble britisk dronning i 1837.
Hannover førte en antiprøyssisk politikk og havnet i krig med Preussen i 1866. Krigshandlingene varte i kun to uker før Hannover kapitulerte og lot seg innlemme i det prøyssiske kongeriket.
Provinsen
Med Preussens nye grunnlov av 1867 var Hannovers tid som selvstendig rike ugjenkallelig forbi. Hannover forble prøyssisk provins til og med andre verdenskrig. I august 1946 fikk Hannover, i likhet med enkelte andre tidligere provinser i Preussen, status som tysk delstat, men allerede i november ble området del av den nyopprettede delstaten Niedersachsen.