Versj. 37
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 26. november 2024. Artikkelen endret 4 tegn fra forrige versjon.

Jernteppet er betegnelsen på den 7000 kilometer lange fysiske barrieren bestående av gjerder, murer, minefelt og vakttårn som delte Europa i to under den kalde krigen (1945–1989). Jernteppet brukes også om Sovjetunionens militære og politiske kontroll over landene i østblokken i samme periode. Betegnelsen jernteppet ble gitt av Winston Churchill i en berømt tale i Fulton, Missouri, i mars 1946, hvor han beskrev hvordan et jernteppe hadde senket seg over Europa fra Stettin i Baltikum til Trieste i Adriaterhavet.

Grunnen var den gryende uenigheten mellom USA og Sovjetunionen, som kulminerte i det som skulle bli den kalde krigen mellom maktene. Jernteppet ble derfor den kalde krigens kanskje viktigste politiske symbol og faktum.

Jernteppet gikk tvers gjennom Europa og delte Tyskland i to. Europa ble delt i to leirer, hvor USA hadde en ledende rolle i Vest-Europa, mens Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. Landene øst for jernteppet ble kalt østblokken, mens de vestlige landene ble kalt vestblokken.

Etter andre verdenskrig var det nærmest livsviktig for den sovjetiske diktatoren Josef Stalin å få kontroll over en sikkerhetssone i Europa. Formålet var å forhindre en ny invasjon av Sovjetunionen, lik Tysklands angrep i 1941, under andre verdenskrig (se Østfronten). Vestmaktene anerkjente også at Sovjetunionen hadde legitime sikkerhetsinteresser i Europa. Spørsmålet var hvilken form skulle dette få, og hvilke hensyn det skulle tas til landene i Øst-Europa som falt inn under Sovjetunionens sikkerhetspolitiske sone.

For Stalin var svaret enkelt, sikkerhetspolitisk kontroll betydde territorial kontroll. For ham var dette maktpåliggende da han ikke så noen prinsipiell forskjell mellom de demokratiske statene i 1945 og de fascistiske diktaturene i Tyskland og Italia i 1941. De tilhørte alle den for Stalin den kapitalistiske hovedfienden, som han mente hadde som mål å knuse Sovjetunionen. I de landene som var frigjort av den røde hær i andre verdenskrig, strammet Stalin raskt grepet. Fra å tillate ikke-kommunistiske partier i de forskjellige østeuropeiske regimene gikk han over til å renske ut disse. Deretter, ved hjelp av terrorrettssaker (se den store terroren og Moskva-prosessene), fortsatte han å ensrette disse styresettene ytterlige, slik at det til slutt bare satt Moskva-tro kommunister i ledelsen. Slik fikk Stalin tilnærmet full politisk kontroll over landene i Øst-Europa som lå i den sovjetiske interessesfæren.

Men denne kontrollen innehadde en rekke paradokser. Fullstendig sikkerhet for Sovjetunionen betød i praksis total usikkerhet for alle andre. I tillegg måtte Sovjetunionen bruke store ressurser og mye tid på Øst-Europa. Dette kunne kanskje forsvares så lenge okkupasjonen gjorde det mulig for Sovjetunionen og utbytte landene i østblokken økonomisk, men etter opprøret i Ungarn i 1956 så russerne seg nødt til i stadig økende grad til å subsidiere de østeuropeiske landene for å ha fortsatt politisk kontroll. Dette førte til paradokset der den svakeste økonomien i østblokken (Sovjetunionen) subsidierte de mer velstående landene i Øst-Europa. Etter hvert konsumerte landene i Øst-Europa flere ressurser og mye politisk oppmerksomhet og energi på høyt nivå, slik at for Sovjetunionen ble dette i stadig større grad en byrde enn en strategisk gevinst.

Selv om de nye lederne i Sovjetunionen prøvde seg på en viss liberalisering etter Stalins død i 1953, var de strekt preget av hans mistenksomhet, hans terror også mot sine egne medarbeidere, og Stalins mistro og fiendskap mot vesten. Tilsynelatende var det et annet Sovjetunionen som sto fram etter Stalin, når de nye lederne la fram doktrinen om fredelig sameksistens. Tilsynelatende var dette et forsøk på å dempe spenningen mellom øst og vest som hadde oppstått i den første fasen av den kalde krigen. Men de samme lederne så som Stalin med dyp mistenksomhet mot det internasjonale systemet som de mente var dominert av en fiendtlig vestlig kapitalisme.

På tross av denne grunnholdningen skjedde det en viss oppmykning i Øst-Europa, hvor russerne tolererte en del liberalisering så lenge Sovjetunionen beholdt den overordnede kontrollen. Opptøyer i Øst-Berlin i 1953, og i Polen og Ungarn i 1956 viste liberaliseringens klare begrensninger. Polen fikk godtatt visse lettelser av av sovjetisk politisk kontroll og undertrykkelse. Den mer liberale kommunisten Wladyslaw Gomulka ble innsatt som generalsekretær i det polske kommunistpartiet. Han innførte økonomiske reformer og stanset tvangskollektiviseringen av det polske landbruket. Den sovjetiske marskalken Konstantin Rokossovskij ble sparket som polsk forsvarsminister.

Sovjetunionen tolererte reformene så lenge Polen forble kommunistisk og i Warszawapakten, men da Ungarn aviste begge, resulterte dette i brutal invasjon og undertrykkelse. På tross av de økte kostnadene ved å holde fast på Øst-Europa, var ikke de sovjetiske lederne villige til å gi slipp på kontrollen.

Jernteppet kom klarest til uttrykk ved byggingen av Berlinmuren i 1961. Før byggingen av muren hadde store deler av den øst-tyske befolkningen, og spesielt øst-berlinerne, flyktet vestover. Det var særlig den høyest utdannede arbeidskraften som foretrakk å leve i vest og som i økende grad flyktet vestover. Slik sett var byggingen av Berlinmuren et defensivt tiltak for å beholde den nødvendige teknologiske kompetansen, det vil si mennesker med høy utdannelse som var nødvendig for å drive en moderne industristat som Øst-Tyskland (DDR). Selv om berlinerne og øst-tyskere flest neppe så det slik.

For Sovjetunionen fungerte jernteppet praktisk ved å holde kontroll og å stenge en uvillig befolkning inne, og ikke minst stenge uønsket informasjon og vestlig propaganda ute. For de vestlige landene bidro det negative inntrykket av livet bak jernteppet, med manglende bevegelsesfrihet, lav levestandard, terror og ensretting, til stor oppslutning om grunnleggende verdier og politikk, som de frie markedskrefter, demokrati og støtte til for eksempel NATO. Men for Sovjetunionen var tross alt jernteppet godt å ha, for selv med alle problemer var det et uttrykk for sovjetisk makt og prestisje. Nettopp prestisje er ofte en avgjørende faktor for å forklare en stormaktspolitikk.

Den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia (Praha-våren) i 1968 var på mange måter høydepunktet i sovjetisk politikk, eller kontroll over jernteppet, men representerte også begynnelsen til slutten av den samme kontrollen. Våren 1968 var en løfterik tid og har blitt kalt den tsjekkiske våren, for det nye lederskapet i landet lanserte doktrinen sosialisme med et menneskelig ansikt. Liberaliseringen gikk for langt i øynene til de sovjetiske lederne, som sammen sine såkalte allierte i østblokken invaderte landet i august 1968.

Nå fulgte en blodig undertrykkelse av den tsjekkoslovakiske frihetstrangen. Men den ble også mer og mer kostbar. Sovjetunionen måtte øke subsidiene av de undertrykte landene i jernteppet kraftig i et forsøk på å holde fortsatt kontroll, med andre ord kontroll ved hjelp av terror og bestikkelser. For Sovjetunionen betød dette overføring av store økonomiske ressurser, som forhindret økonomisk vekst og bedring av levestandarden innenriks, i et forsøk på å holde kontroll på en stadig mer uvillig befolkning i Øst-Europa. Invasjonen var en dramatisk demonstrasjon av sovjetisk makt og terror, og for den saks skyld av prestisje, for dette viste Sovjetunionen som en stormakt. Likevel brukte Sovjetunionen aldri militærmakt igjen i form av invasjon og direkte undertrykking av et land i Øst-Europa. De ville true med invasjon, som overfor Polen i 1981, når russerne mente polakkene gikk for langt i liberalisering, men Sovjetunionen invaderte aldri Polen.

Romania deltok for eksempel ikke i invasjonen av Tsjekkoslovakia, og førte en stadig mer uavhengig utenrikspolitikk av Sovjetunionen, sammen kraftig undertrykking innenrikspolitisk. På denne tiden ble Romania betegnet som det siste stalinistiske regimet i Øst-Europa. Ungarn, som hadde opplevd brutal undertrykkelse i 1956, hadde deretter under den sovjetinnsatte lederen János Kádár først ført en forsiktig reformpolitikk som etter hvert økte i omfang. Etter invasjonen av Tsjekkoslovakia framstod derfor Ungarn som landet med den frieste økonomien, og også for en stor del frieste politikken i Øst-Europa. Polen hadde særlig etter dannelsen av fagbevegelsen Solidaritet krevd en stadig større frihet og uavhengighet i østblokken. I sum utgjorde denne utviklingen betydelige problemer for Sovjetunionen i å opprettholde kontrollen med jernteppet.

Utover 1970- og 1980-tallet opplevde Sovjetunionen under Leonid Brezjnev og hans etterfølgere økonomisk og politisk stagnasjon som ledet til mindre sovjetisk engasjement og intervensjon i Øst-Europa. Slutten kom forbausende fort; når den nye sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov omdefinerte sovjetiske sikkerhetsbehov, slik at Sovjetunionen hovedsakelig av økonomiske grunner ikke lenger trengte å kontrollere landene bak jernteppet, kollapset regimene nærmest over natten. Uten sovjetisk støtte og bajonetter forsvant maktgrunnlaget og jernteppet falt. Mest dramatisk ble dette illustrert da Berlinmuren ble åpnet og delvis knust i november 1989.

Jernteppet lever fortsatt som begrep både på den kalde krigen og som et symbol på kommunismen og den politiske undertrykkelsen som fant sted i perioden 1945–1989. Videre så eksisterer fortsatt mange steder jernteppet i form av rester av gjerder, sperringer og andre fysiske manifestasjoner av de grensene som en gang var.

En utilsiktet positiv konsekvens av jernteppet er at den 30 kilometer brede sonen gjennom Europa, som var en dødssone for all menneskelig aktivitet, var det motsatte for floraen og faunaen i sonen. Dyre- og plantelivet bokstavelig talt blomstret opp når det ikke ble forstyrret av menneskelig aktivitet. Denne sonen kalles Europas grønne belte (The European Green Belt), og er blitt en serie med mange forskjellige økologiske soner som har gjort det mulig for mange dyrearter til å spre seg til nye områder, og for mange truede arter til å overleve, blant annet bjørner og den balkanske gaupa.