Bureising er det å rydde og bygge et nytt selvstendig gårdsbruk på et jordområde som før var udyrket.
Rydding av bruk fjernere fra eldre bebyggelse var vanlig blant annet i vikingtiden, i Solør på begynnelsen av 1600-tallet av finske innvandrere til Finnskogene, og på 1700-tallet i forbindelse med utviklingen av husmannsvesenet. Dette har gjennom tidene foregått mest ved at sønner og tjenere slo seg ned på utjorder og i utkanter av eldre gårder og der opparbeidet nye bruk, i eldre tid oftest som leilendinger under hovedbruket.
I første halvdel av 1900-tallet var bureising et landbrukspolitisk satsningsområde.
Begrepet
Betegnelsen bureising ble trolig først brukt i denne betydningen av forfatteren Hans Seland (1867–1949) i tittelen på romanen Bureising fra 1909. Seland satt senere i flere år i styret i Norsk Landmandsforbund (senere Norges Bondelag) blant annet sammen med Klaus Sletten og Johan E. Mellbye. Dette styret fikk anledning til å påvirke det nasjonale programmet for nyetableringer i landbruket – også med begrepet bureising.
Tidligere uttrykk har vært «indre kolonisasjon».
Historikk
Det offentlige har fra gammel tid gitt rydningsmennene lettelser. Norges eldste lover satte således «einvirkene» i reserven ved utskrivning til leidang, og midt på 1200-tallet ble det lovbestemt at den som ryddet nytt bruk, skulle være fritatt for leie og leidang i tre år, hvoretter bruket skulle skyldsettes. Leilendingssystemet gjorde at nybyggerne slapp å utrede kjøpesum for jorden; på statens eiendommer fikk de ofte også fritt byggevirke. På 1700-tallet var det i hele Europa sterk interesse for indre kolonisasjon, i Norge særlig etter 1750. Flere nye bygder ble ryddet på den tiden, for eksempel Målselv og Bardu, og koloniseringen av Finnmark (utmål) skjøt fart. Det ble også opprettet mange husmannsbruk.
I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt lite offentlig støtte til bureising. Befolkningstilveksten fant sted på husmannsbrukene, som økte i antall til 1855. Deling av gårder og sterkere drift satte dessuten eksisterende bruk i stand til å underholde et større folketall. På grunn av utvandringen til Amerika og byenes vekst døde interessen for bureising bort. Landbruket kom endog til å lide under mangel på arbeidskraft.
Etter 1905 økte interessen for å begrense utvandringen. Selskabet til Emigrasjonens inskrænkning, som ble drivkraften både overfor myndighetene og i det praktiske arbeid, ble stiftet i 1908. Selskapet endret i 1915 navn til Selskapet Ny Jord, som i 1976 ble slått sammen med Det norske myrselskap til Det norske jord- og myrselskap. Hovedvirkemiddelet skulle være å arbeide for «indre kolonisasjon». Dets første tiltaket var feltet Bjørndalen i Nærøy, Nord-Trøndelag, i 1912. Matforsyningskrisen under første verdenskrig og arbeidsløsheten i mellomkrigstiden stimulerte arbeidet.
Tanker om å motarbeide økonomiske og sosiale skadevirkninger av ensidig industrialisering kom inn i det ideologiske grunnlaget; man ville skaffe industriarbeiderne egne hjem (arbeiderbruk). Stortinget gav i 1920 regler om organiseringen av bureising og om statstilskudd og lån. Selskapet Ny Jord kom til å spille en hovedrolle. Også fylkenes landbruksselskaper har gjennom årene virket som bureisingslag, i noen tilfeller staten ved Landbruksdepartementet, dessuten lokale kommunale lag.
Bureisingsvirksomheten er nå stagnert. Siden 1960-årene har nydyrking stort sett vært konsentrert om utvidelser av eldre bruk.