OL – olympiske leker

OL er verdens største idrettsstevne der en rekke internasjonale idrettskonkurranser arrangeres under en felles paraply. OL skiller seg fra andre verdensmesterskap ved at det favner om ulike idretter og at det har en form for ideologisk overbygning kalt «olympisme». Dette kommer til uttrykk i åpnings- og avslutningsseremonier og andre symboler som de olympiske ringer og den olympiske ilden.

De olympiske lekene var opprinnelig idrettskonkurranser i den greske antikken som ble regelmessig arrangert i nesten 1200 år. De moderne olympiske leker ble skapt etter initiativ av franskmannen Pierre de Coubertin. Det første moderne OL ble arrangert i Athen i 1896. Det deltok 241 menn fra 14 nasjoner i 43 øvelser.

OL avholdes hvert fjerde år. Innenfor denne fireårsperioden, som er den egentlige betydningen av ordet 'olympiade', arrangeres det både sommerleker og vinterleker. Lekene var opprinnelig forbeholdt amatører, men i 1988 åpnet IOC – Den internasjonale olympiske komité for profesjonelle idrettsutøvere, og i dag er skillet så å si borte. Tradisjonen med å gi medaljer i gull, sølv og bronse til de tre beste utøverne i en OL-idrett begynte i 1904.

Kvinner deltok første gang i OL i 1900, i tennis og golf. Siden da har flere og flere OL-idretter blitt åpnet for kvinner; blant annet svømming i 1912, friidrett i 1928, langrenn i 1952, bryting i 2004 og boksing i 2012. OL i Sotsji i 2014 var første vinter-OL der kvinner deltok i hopprenn. I OL i Paris i 2024 legges det for første gang opp til 50 prosent kvinnelig deltagelse.

Norge har arrangert olympiske vinterleker to ganger; i Oslo i 1952 og på Lillehammer i 1994.

Fra starten i 1896 har OL opplevd en enorm vekst, både i øvelser, idretter og antall utøvere, samt i økonomisk og politisk betydning. Ved sommer-OL i London i 2012, deltok 10 500 utøvere fra 204 nasjoner i 302 medaljeøvelser. IOC har markert at en begynner å nå en grense for vekst, og det er nå satt en grense på rundt 11 000 utøver i sommer-OL. Antall øvelser har imidlertid fortsatt å øke, til 339 i Tokyo 2021.

Parallelt med veksten i deltakelse har arrangementene blitt stadig mer ekstravagante og kostbare. OL i Sotsji i 2014 er historiens dyreste leker med en antatt kostnad på rundt 300 milliarder kroner.

Før 1912 foregikk OL som regel som en del av større utstillinger. I 1900 og 1904 var det verdensutstillinger, der OL bare var en del av programmet. Først fra 1912 var OL et selvstendig arrangement.

I 1936 (Berlin) ble OL-konkurranser for første gang vist på TV. Senere har utviklingen ført til at publikum over hele verden kan følge konkurransene på nært hold via TV og strømming. Det er nå flere mediefolk enn idrettsutøvere til stede ved lekene, og kringkastingsselskaper betaler store pengebeløp for overføringsrettigheter.

I 2021 ble olympiske leker for første gang arrangert i et oddetallsår, etter at sommerlekene i Tokyo i 2020 ble utsatt ett år på grunn av koronavirus-pandemien i verden. Lekene beholdt imidlertid formelt sitt opprinnelige navn Tokyo 2020.

De paralympiske lekene for utøvere med funksjonsnedsettelser holdes rett etter de olympiske lekene. De vokste fram etter andre verdenskrig som et idrettstilbud for krigsinvalide og har gradvis blitt et større og mer inkluderende arrangement. I 1960 fikk andre enn krigsskadde være med. Fra 1988 ble betegnelsen Paralympics fast.

• Les mer: paralympiske leker

Medaljer og vinnere

• Oversikt over mestvinnende utøvere i OL
• Oversikt over norske gullmedaljevinnere i OL
• Oversikt over norske medaljer i OL

Historikk

Antikkens olympiske leker

Oldtidens idrettsleker ble holdt i Olympia i landskapet Elis på nordvestkysten av Peloponnes, Hellas. Man vet ikke nøyaktig når lekene startet, men en liste over seierherrer som er bevart hos Eusebius av Caesarea, setter årstallet til 776 fvt. Mye tyder imidlertid på at lekene er enda eldre. De ble arrangert hvert fjerde år, og regelmessigheten førte til at man på 200-tallet fvt. begynte å betegne intervallene mellom lekene som 'olympiader'. Lekene døde langsomt ut på 300-tallet evt. De ble arrangert siste gang i 393, da de ble forbudt av den kristne, romerske keiser Theodosius på grunn av deres hedenske, religiøst pregede karakter.

• Les mer: antikkens olympiske leker

De moderne olympiske lekene

Pierre de Coubertin tok initiativ til en internasjonal kongress i Paris i 1894 med utsendinger fra flere land, hvor man besluttet å arrangere olympiske leker etter antikkens mønster i Athen i 1896.

OL skulle deretter arrangeres hvert fjerde år, som første året i, og feiringen av, en olympiade – en fireårs periode slik de gamle grekere brukte begrepet. Samtidig ble Den internasjonale olympiske komité (IOC), stiftet med 14 medlemmer. Den skulle lede en olympisk bevegelse uavhengig av nasjonale og økonomiske interesser, selv velge sine medlemmer, samt bestemme program, tid og vertsby for lekene og overvåke at deltagerne var amatører.

Nasjoner som sluttet seg til den olympiske bevegelse, opprettet etter hvert nasjonale olympiske komiteer underlagt IOCs regler, blant annet Norges olympiske komité som ble stiftet i 1905.

Vinterleker

Olympiske vinterleker ble første gang arrangert i Chamonix i Frankrike i 1924. Konkurransene ble opprinnelig kalt «internasjonal vintersportsuke», men fikk offisiell status som olympiske vinterleker to år senere.

OL i kunstformer

I perioden 1912–1948 ble det utdelt medaljer innen ulike kunstformer i forbindelse med sommerlekene, i alt 45 gull-, 53 sølv- og 49 bronsemedaljer i arkitektur, skulptur, malekunst, litteratur og musikk. Nordmannen Holger Sinding-Larsen ble tildelt sølvmedalje i arkitekturklassen i 1920. Kunstøvelsene ble lagt ned før OL i 1952. Hovedgrunnen var at det ble stadig vanskeligere å kombinere IOCs amatør-regler med krav om kunstnerisk kvalitet.

Symboler og ritualer

Det er en rekke symboler og ritualer knyttet til de olympiske lekene.

De olympiske ringer

De olympiske ringer er symbolet for IOC og den olympiske bevegelse, designet av Coubertin i 1913. Symbolet består av fem sammenlenkede ringer i hver sin farge: blå, gul, svart, grønn, rød. Ringene symboliserer brorskap og vennskap mellom de fem verdensdelene.

Den olympiske ild

Den olympiske ild er en flamme som tennes på hovedarenaen under åpningen av OL og som brenner så lenge lekene varer. Ilden er et fredssymbol hentet fra antikkens leker. Det ble første gang brukt under OL i Amsterdam i 1928.

Det olympiske flagg

Det olympiske flagg har de olympiske ringer på hvit bunn og er IOCs offisielle flagg. Det ble presentert i 1914 og første gang benyttet under OL i Antwerpen i 1920.

Det olympiske motto

IOCs motto fra 1894 er Citius, Altius, Fortius, som er latin for «hurtigere, høyere, sterkere». Coubertin fikk ideen til mottoet av predikanten Henri Didon (1840–1900), tidligere lærer ved en skole i Arcueil, hvor ordene var hugd inn i inngangsfasaden.

Den olympisk ed

Den olympiske ed er et løfte og en ridderlighetserklæring formulert av Coubertin, som avlegges av en idrettsutøver fra arrangørlandet ved åpningen av OL. Den lyder: «På vegne av alle konkurrenter lover jeg at vi vil delta i disse olympiske leker, idet vi respekterer og holder fast ved de lover som gjelder, i sann sportsånd til ære for idretten og til heder for våre lag». I 2000 kom et tillegg om å drive idretten dopingfritt. Den olympiske ed ble første gang brukt under OL i Antwerpen i 1920. Fra 1972 avlegges også et lignende løfte av en representant for dommerne.

Coubertin står også bak det uoffisielle olympiske valgspråket: Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.

Den olympisk hymne

Den olympiske hymne er en komposisjon som blant annet benyttes ved åpningen og avslutningen av OL, innført som offisiell hymne av IOC i 1958.

Politiske forhold

De olympiske lekene har vært gjenstand for politisk konflikt. Etter første verdenskrig var Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia utestengt fra OL i Antwerpen i 1920. Tyskland var også utestengt fra lekene i Paris i 1924.

OL i Berlin i 1936 ble truet av boikott på grunn av Hitlers rasepolitikk. Etter et ultimatum fra IOC bøyde Hitler av, slik at kvalifiserte jødiske utøvere skulle få representere Tyskland. I praksis fikk dette liten betydning fordi jødiske idrettsutøvere hadde få sjanser til å kvalifisere seg, blant annet fordi de ikke hadde adgang til idrettsanlegg i Tyskland. Arrangement ble også maksimalt utnyttet som propaganda fra tysk side.

Etter andre verdenskrig ble Tyskland og Japan utestengt i 1948 (London og St. Moritz). Tyskland stilte med et felles lag fra Øst- og Vest-Tyskland i 1952–1964, i 1952 riktignok bare med vesttyske utøvere på laget (1952 også eget lag fra Saarland i sommerlekene). De to tyske statene hadde separate lag i 1968–1988, men benyttet felles flagg i 1968.

Sør-Afrika var utestengt fra OL i perioden 1964–1988 på grunn av landets apartheidpolitikk, også på idrettsbanen.

Sovjetunionen deltok første gang i sommerlekene i 1952 (Helsingfors) og i vinterlekene i 1956 (Cortina). Landets innmarsj i Ungarn samme år, sammen med Suezkonflikten, førte til at seks land boikottet sommerlekene i Melbourne i 1956. Dette er for øvrig eneste gang arrangementet er blitt delt mellom to land, da konkurransene i ridesport ble holdt i Stockholm tidligere på året på grunn av strenge australske karantenebestemmelser.

OL i Moskva i 1980 ble boikottet av 65 land, deriblant Norge. Boikotten var et resultat av Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan året før og skjedde på initiativ fra USA, men av de store nasjonene var det bare USA, Vest-Tyskland og Japan som fulgte boikotten. 14 land, alle kommunistiske, holdt seg til gjengjeld borte fra OL i Los Angeles i 1984; deriblant stormaktene Sovjetunionen og Øst-Tyskland.

Ved lekene i 1992 (Barcelona og Albertville) representerte et lag fra Samveldet av uavhengige stater (SUS) det tidligere Sovjetunionen. Her deltok alle tidligere Sovjet-republikker minus de baltiske stater, som hadde egne lag. Fra og med vinterlekene på Lillehammer i 1994 har Russland deltatt med separat lag, som landet gjorde i 1900–1912.

Kina deltok første gang i sommerlekene 1932 (Los Angeles) og i vinterlekene 1980 (Lake Placid). De holdt seg borte fra sommerlekene i 1956–1980 i protest mot at Taiwan fikk delta. I OL i 1976 (Montreal) deltok heller ikke Taiwan. Fra 1984 har både Kina og Taiwan deltatt.

Fra og med 2000 har Nord- og Sør-Korea marsjert sammen inn under åpningsseremonien under et felles flagg, men landene har for øvrig konkurrert hver for seg fram til vinterlekene i Pyeongchang i 2018, der nasjonene stilte felles lag i ishockey.

I OL i Mexico i 1968 protesterte afrikansk-amerikanske deltakere mot rasisme i det amerikanske samfunnet. Her ble også over 250 studenter drept av hæren før lekene startet, under en demonstrasjon mot pengebruken ved arrangementet. Under OL i Sydney i 2000 ble åpningsseremonien brukt til å vektlegge de australske urinnvånernes kultur, noe som ble sett på som et begynnende forsoningsarbeid mellom myndighetene og urbefolkningen.

Den største tragedien i de olympiske lekers historie inntraff ved sommerlekene i München i 1972. Terrorister fra terroristgruppa Svart september trengte seg inn i olympialeiren og tok israelske idrettsutøvere som gisler; elleve israelere, fem terrorister og en vesttysk politimann ble drept. Siden har sikkerhetstiltakene ved olympiske leker vært omfattende og økende.

OL i Sotsji i 2014 ble gjenstand for kritikk i og med at arrangørlandet, Russland, har blitt anklaget for tvilsomme holdninger til demokrati og menneskerettigheter generelt, og for dets behandling og lovgivning rettet mot homofile spesielt. Også OL i Beijing i 2008 og 2022 har fått tilsvarende kritikk fra flere hold.

Doping

Etter andre verdenskrig er bruk av dopingmidler blitt et problem i olympisk idrett som i idrett generelt, selv om stoffer som stryknin og alkohol ble benyttet allerede fra rett etter 1900.

I OL i 1960 (Roma) døde den danske syklisten Knut Jensen under landeveisrittet, og IOC innførte dopingforbud og dopingkontroller i OL i 1968 (Mexico by). I perioden 1968–1996 ble 48 utøvere avslørt som dopingbrukere i sommerlekene, de fleste innen vektløfting og friidrett; i tillegg fem utøvere i vinterlekene.

Den første virkelig store dopingsaken i olympiske leker kom i Seoul 1988, der gullvinneren på 100 meter for menn i friidrett, Ben Johnson, ble tatt for bruk av anabole steroider. Fra 1999 samarbeider IOC med World Anti-Doping Agency (WADA) om et utvidet kontrollprogram før og under lekene, som førte til at seks medaljevinnere, derav tre med gull, ble avslørt som dopingbrukere i 2000 (Sydney), mens åtte gullvinnere ble avslørt i 2004 (Athen).

Fra 2015 begynte IOC å teste gamle prøver på nytt med nye testmetoder under regler der utøvere kan bli tatt opptil ti år etter avlagt prøve. Dette førte til et ras av dopingsaker fra OL i Beijing 2008 og London 2012. Totalt har 50 utøvere mistet sine medaljer fra 2008, mens 29 utøvere har mistet medaljer fra 2012. I begge tilfeller var Russland den nasjonen som mistet flest medaljer.

I vinterlekene kom den første store dopingskandalen i 2002 (Salt Lake City), der langrennsløperne Johann Mühlegg, Larissa Lazutina og Olga Danilova ble diskvalifisert etter å ha vunnet til sammen fem distanser.

I 2016 ble den uavhengige McLaren-rapporten offentliggjort. Den beviste et statsstyrt russisk dopingprogram under lekene på hjemmebane i Sotsji i 2014. Nesten 50 russiske utøvere har i ettertid blitt dømt for doping under disse lekene. Russland har også i perioder blitt utestengt fra internasjonal idrett som følge av organisert doping. I vinterlekene i 2018 og sommerlekene i 2021 fikk ikke russere delta under eget flagg, men kun som nøytrale utøvere.

Liste over moderne olympiske leker

Sommerlekene

Nr.	År	By/Land	Øvelser	Nasjoner	Deltakere	Nordmenn
1	1896	Athen, Hellas	43	14	241	0
2	1900	Paris, Frankrike	95	24	997	8
3	1904	St. Louis, USA	91	12	651	0
	1906	Athen, Hellas¹	78	20	884	30
4	1908	London, Storbritannia	110	22	2008	58
5	1912	Stockholm, Sverige	102	28	2407	191
6	1916	Berlin, Tyskland	Ikke arrangert
7	1920	Antwerpen, Belgia	154	29	2626	190
8	1924	Paris, Frankrike	126	44	3089	62
9	1928	Amsterdam, Nederland	109	46	2883	51
10	1932	Los Angeles, USA	117	37	1332	5
11	1936	Berlin, Tyskland	129	49	3963	72
12	1940²	Tokyo, Japan, Helsingfors, Finland	Ikke arrangert
13	1944	London, Storbritannia	Ikke arrangert
14	1948	London, Storbritannia	136	59	4104	79
15	1952	Helsingfors, Finland	149	69	4955	105
16	1956	Melbourne, Australia³	145	72	3314	24
17	1960	Roma, Italia	150	83	5338	43
18	1964	Tokyo, Japan	163	93	5151	26
19	1968	Mexico by, Mexico	172	112	5516	47
20	1972	München, Tyskland	195	121	7134	116
21	1976	Montreal, Canada	198	92	6084	64
22	1980	Moskva, Sovjetunionen	203	80	5179	0
23	1984	Los Angeles, USA	221	140	6829	107
24	1988	Seoul, Sør-Korea	237	159	8391	71
25	1992	Barcelona, Spania	257	169	9356	95
26	1996	Atlanta, USA	271	197	10 318	98
27	2000	Sydney, Australia	300	200	10 651	95
28	2004	Athen, Hellas	301	201	10 625	52
29	2008	Beijing, Kina	302	204	10 942	85
30	2012	London, Storbritannia	302	204	10 820	64
31	2016	Rio de Janeiro, Brasil	306	207	11 238	62
32	2020	Tokyo, Japan4	339	206	11 417	93
33	2024	Paris, Frankrike
34	2028	Los Angeles, USA
35	2032	Brisbane, Australia

¹ Jubileumsleker, ikke lenger anerkjent som offisielle leker av IOC.

² Tokyo trakk seg som arrangør i 1938. Deretter ble Helsingfors tildelt lekene, men også de trakk seg i mai 1940.

³ Konkurransene innen ridesport ble holdt i Stockholm på grunn av strenge australske karantenebestemmelser for hester.

⁴ Tokyo 2020 ble utsatt ett år på grunn av koronavirus-pandemien og avholdt i 2021.

Vinterlekene

Nr.	År	By/Land	Øvelser	Nasjoner	Deltakere	Nordmenn
1	1924	Chamonix, Frankrike	16	16	258	14
2	1928	St. Moritz, Sveits	14	25	464	28
3	1932	Lake Placid, USA	14	17	252	19
4	1936	Garmisch-Partenkirchen, Tyskland	17	28	646	30
5	1948	St. Moritz, Sveits	22	28	669	49
6	1952	Oslo, Norge	22	30	694	76
7	1956	Cortina d'Ampezzo, Italia	24	32	821	43
8	1960	Squaw Valley, USA	27	30	665	29
9	1964	Innsbruck, Østerrike	34	36	1091	57
10	1968	Grenoble, Frankrike	35	37	1158	65
11	1972	Sapporo, Japan	35	35	1006	69
12	1976	Innsbruck, Østerrike	37	37	1123	49
13	1980	Lake Placid, USA	38	37	1072	66
14	1984	Sarajevo, Jugoslavia	39	49	1272	58
15	1988	Calgary, Canada	46	57	1423	66
16	1992	Albertville, Frankrike	57	64	1801	83
17	1994	Lillehammer, Norge	61	67	1737	94
18	1998	Nagano, Japan	68	72	2176	83
19	2002	Salt Lake City, USA	78	77	2399	81
20	2006	Torino, Italia	84	80	2508	74
21	2010	Vancouver, Canada	86	82	2566	95
22	2014	Sotsji, Russland	98	88	2780	110
23	2018	Pyeongchang, Sør-Korea	102	92	2833	99
24	2022	Beijing, Kina	109	91	2826	80
25	2026	Milano/Cortina, Italia

Les mer i Store norske leksikon

• sommer-OL
• vinter-OL
• toppidrett

Litteratur

• Bergeland, Inge: Olympiske vinterleker 1924–1994 : høydepunkter, resultater og medaljevinnere, 1998
• Bjørnsen, Knut, red.: Den offisielle boken fra De XVII Olympiske vinterleker, Lillehammer 1994, 1994
• Dalby, Åge med flere: Olympiske sommerleker 1896–2004, 2004
• Guttmann, Allen: The Olympics : A History of the Modern Games, second edition, 2002
• Jorsett, Per og Aage Møst: Boken om de olympiske vinterlekene, 1991
• Jorsett, Per: 100 år med olympiske leker : Norges Olympiske Komités offisielle jubileumsbok, 1996
• Spivey, Nigel: The Ancient Olympics, 2004
• Stolt, Åke: Ingen lek utan eld : en olympisk krönika från Aten till Aten, 2004
• Swaddling, Judith: The Ancient Olympic Games, updated edition, 2004