Statsallmenningene er statseide fjell- eller skogområder hvor den lokale befolkningen har bruksrettigheter. Statsallmenningene var i tidligere tider hovedsaklig krongods, som bygdelagene rundt brukte i den utstrekning de trengte det i tilknytning til gårdsdriften og annen matauk. Mange av kongeallmenningene ble i enevoldstiden solgt til bøndene, og disse kalles bygdeallmenninger. I Sør- og Midt-Norge gikk Høyfjellskommisjonen, en statlig oppnevnt særdomstol, gjennom eiendomsforholdene mellom staten og private i mellom 1908 og 1953 . Her ble de aller fleste spørsmålene om eiendomsrett og allmenningsrett avklart. Som en konsekvens at statlig eierskap til store skog- og fjellområder ble avklart, ble den første fjelloven innført i 1920.
Virkesretten i statsallmenningene er regulert i Lov om skogsdrift m.v. i statsallmenningene av 19. juni 1992 nr. 60 (statsallmenningsloven).
Rettighetenes art og omfang kan variere med om de utøves som ledd i ervervsmessig landbruk eller ikke. Statsallmenningene forvaltes lokalt av et fjellstyre.
Statsallmenningene i Sør- og Midt-Norge dekker et areal på om lag 26 millioner dekar. Det er statsallmenninger i fylket Akershus, Agder, Innlandet, Buskerud, Vestland, Møre og Romsdal, Rogaland, Telemark og Trøndelag. De største arealene er i Innlandet og Trøndelag. Statsallmenningene er i stor grad fjellområder, men det er også allmenninger med store skogsareal. Den største delen av skogsarealet i statsallmenningene ligger i Trøndelag og Innlandet. Det er statsallmenninger i 73 kommuner.
Fjelloven er ikke praktisert i Nordland og Troms.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Øyvind Ravna og Gunnar Eriksen, Allmenningsretten i Norge – Ulike regler for like arealer, Cappelen Damm Akademisk 2023
- Thor Falkanger, Allmenningsrett, Universitetsforlaget 2009