Distrikt kan være en betegnelse på et administrativt eller næringsmessig avgrenset geografisk område. Begrepet brukes også uten at det refereres til slike administrasjons- eller forvaltningsområder, som betegnelse på et strøk eller bestemt geografisk område. I tillegg snakker vi om distrikter som landområder som ligger i en viss avstand fra det som er et administrativt hovedsete. Det betegner da grisgrendte områder, et omland eller utkantområder.
I Norge er kommuner og fylkeskommuner viktige administrasjonsområder, og inndelingen kan oppfattes som en distriktsinndeling. I enkelte andre land vil tilsvarende enheter ha betegnelsen distrikt, for eksempel i England og USA. I tillegg betegner distrikt forskjellige administrative inndelinger som politidistrikt eller havnedistrikt. Eksempler på distriktsinndelinger som har en næringsmessig betydning er økonomiske regioner (SSB) og næringsregioner (NHO). Ordet brukes også om landlige områder, gjerne med forholdsvis spredt bosetning, beliggende et stykke fra Oslo eller andre av landets største byer. Distriktene står da i kontrast til sentrale byområder. Ordet blir i denne betydning ofte brukt i flertall: distriktene, eller i sammensetninger som for eksempel Distrikts-Norge.
Distriktspolitikk
I norsk sammenheng ble det, etter andre verdenskrig, utviklet en distriktspolitikk. Distriktspolitikken har også i dag som mål å sikre en økonomisk, sosial og kulturell omfordeling mellom de større bysentrene og mer landlige lokalsamfunn.
Et eksempel på hvordan distriktspolitiske hensyn kommer til uttrykk i sentrale offentlige vedtak har vært utflytting av statlige institusjoner og administrative organer fra Oslo-regionen til andre deler av landet. Dette gjelder blant annet Brønnøysundregistrene, depot for Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, Lotteri- og stiftelsestilsynet i Førde og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i Tønsberg.
Distriktenes status og posisjon i samfunnet kan fortolkes innenfor den politiske skillelinjemodellen som ble utviklet av statsviteren Stein Rokkan, der motsetningene mellom sentrum og periferi har vært en hoveddimensjon i forståelsen og organiseringen av det politiske konfliktmønsteret i Norge. Selv om relevansen av denne skillelinjen for oppslutningen om de ulike norske politiske partiene er blitt svekket de senere år, har distriktspolitiske tema fortsatt en meget høy aktualitet i den løpende politiske debatt og reformvirksomhet. Dette gjelder særlig i koblingen til næringspolitikk, men også andre politikkområder.