Kunsthåndverket i Japan ligger på et høyt nivå, særlig gjelder dette arbeider i lakk, metall og keramikk. Gjenstander i det berømte skattkammeret i Shosoin viser at lakkunsten allerede på 600-tallet stod svært høyt. På 1900-tallet har Japan satset kraftig på design og teknologi. Bedrifter som Sony, Toyota, Panasonic og andre er blitt store internasjonale merkevarer som er ledende innen sine områder.
Det er få land der kunsthåndverket har en så høy anseelse som i Japan. Eldre kunsthåndverkere med høyt ry kan få status som «nasjonalskatt», en heder få land gir sine kunsthåndverkere. Det japanske kunsthåndverket har lange tradisjoner å bygge på.
Tidlig japansk kunsthåndverk
Allerede under Jomon-perioden (cirka 12 000–300 fvt.) ble det utført kunstnerisk utformet brukskeramikk. I de påfølgende periodene, Yayoi (cirka 300 fvt.–cirka 300 evt.), Kofun (cirka 300–600) og Nara (646–794), ble det stadig sterkere innflytelse fra koreansk og kinesisk kunsthåndverk. Dette gjaldt både keramikk-, lakk-, metall-, glass- og tekstilarbeider. Det er bevart gode eksempler i det keiserlige skattkammeret i Shosoin. I tiden rundt 900 til slutten av 1100-tallet var det sterke politiske motsetninger med følgen at flere provinsielle maktsentre ble etablert.
Fujiwara
I Fujiwaratiden (898–1185) ble det utviklet en egen form for lakkarbeid som kalles makie. Blant metallarbeidene hører rustninger, sverd og sverdpryd (se tsuba) til det ypperste. I begynnelsen av 1200-tallet oppstod, influert av te-seremonien, en keramisk industri i Seto, men fra 1580 ble Kyoto sentret for slike arbeider, oftest steintøy med blyglasurer. Porselen ble fra 1500-tallet fremstilt etter kinesiske og koreanske forbilder, i stor utstrekning for eksport. Helt særegent for Japan er de små belteknappene, netsuke, som gav anledning til en miniatyrskulptur av høy kunstnerisk kvalitet.
Heian
Under Heian-perioden (794–1185) vokste det imidlertid frem en ren japansk stil. Det skyldes at kontakten med Kina ble brutt på slutten av 800-tallet. Den kom særlig til uttrykk i lakkarbeidene og i metallarbeider som bronsespeil. Tekstilene hadde fargerike mønstre som hadde sine forbilder i maleriet.
Shogunatet 1192–1867
I perioden fra 1192 til 1867 var Japan styrt av diktatoriske militære ledere, kalt shogun. Keiseren derimot hadde bare tilsynelatende makt. Shogunen Tokugawa Ieyasu lyktes omkring 1614-1615 samle de ulike shogunater til en eneveldig sentralmyndighet. Det førte til en lang periode med fred og velstand. Samuraier viste sin sosiale status ved å få laget luksuriøst kunsthåndverk.
Kamakura
I 1192 utnevnte Japans keiser Minamoto Yoritomo som shogun. Han etablerte et samurai velde i Kamakura i østlige Japan. Det definerer begynnelsen på Kamakura-perioden (1185–1333) der samuraiene utviklet et eget aristokrati. I disse århundrer ble gullakk brukt i stor utstrekning til bruksgjenstander samt til møbler og andre innredningsdetaljer. Innen metallkunsten var det særlig sverd og rustninger som nådde et høyt nivå. Steingodset utviklet seg videre ved de seks keramikkovnene i Sto, Yokoname, Bizen, Shigaraki, Echizen og Tamba. I Seto begynte man rundt 1230 å kopiere de kinesiske keramikktypene jianyao, celadon og quinbai.
Muromachi og Momoyama
Under periodene Muromachi (1333–1572) og Momoyama (1575–1615) arbeidet fremragende kunsthåndverkere med lakk og metall. Det var i denne perioden at te-seremonien ble mer alminnelig. Den førte til en ny produksjon av steingodsgjenstander. I Seto laget laget man teskåler i den jernholdige glasuren Tenmoku, utviklet i Kina under Song-dynastiet. Kjente keramikktyper er Shino, Oribe og Raku. Tekanner i støpt jern med relieffdekor ble vanlig.
Edo
Edo-perioden (1615–1868) var en rik og produktiv periode for kunsthåndverket. Det skyldes først og fremst at det var en lang, fredelig periode. Edo (nåværende Tokyo) og Kyoto ble kunstneriske sentre. I tillegg til steingodsproduksjonen begynte man også å produsere porselen etter at en koreaner hadde funnet kaolin i nærheten av Arita på øya Kyushu i 1616. Til å begynne med etterlignet man det koreanske blåhvite porselenet, men snart dominerte det kinesisk blåhvite og overglasurdekorerte Quing-porselenet som inspirasjonskilde. Imari-, Kakiemon-, Nabeshima- og Kutani-porselenet ble de fremste typene.
Under Edo-perioden ble det luksuriøse buddhistiske klesplagget kesa laget. Det er en bred rektangulær kappe som prestene bar over venstre skulder og under høyre arm. Under brukte man en kimono. Mesteparten av periodens kesa var spesielt vevd i Nishijin.
Meiji
Meiji (1868–1912) var en viktig periode for den politiske utviklingen i landets historie. Da gikk man fra et føydalstyrt shogunat til keiserdømme med økt statlig styring. Japan begynte å tilnærme seg vestlige land, med økt import og eksport som følge. Under verdensutstillingen i London i 1862 fikk det europeiske publikum for første gang opp øynene for japansk kunsthåndverk. Japans deltakelse var ikke et statlig initiativ, men ble arrangert av Sir Rutherford Alcock, Storbritannias første generalkonsul til Japan. Det ble utstilt bronser og emaljearbeider.
Under verdensutstillingen i Paris i 1867 var variasjonen større. Denne gangen var det den japanske regjeringen som stod bak deltakelsen. Lakkarbeider, keramikk, silke og tresnitt dominerte Japans utstilling. Keramikken og tresnittene gjorde et enormt inntrykk på kunstnere og keramikere. Fascinasjonen var heftig og påvirkningen så enorm at det resulterte i stilpåvirkningen som fikk navnet japonisme.
Da samurai-klassen ble avskaffet i 1871 mistet mange håndverkere sine kunder. De var derfor nødt å finne andre kunder og måter å forsørge seg på. Noen begynte å lage europeisk-influerte arbeider. Håpet var å få solgt de til vestlige land. Tekstilindustrien fikk samtidig et løft grunnet industrialiseringen. Shibata Zeshin var en av tidens fremste lakk-kunstnere, som eksperimenterte med nye teknikker og imiterte andre materialer, patinert bronse og rustet jern.
På slutten av 1800-tallet ble det produsert en keramikktype med rik dekor i gull og kraftige farger, Satsuma-keramikken. Denne ble særlig eksportert til Europa. Før og etter århundreskiftet 1900 ble det laget bronser av god kunstnerisk og teknisk standard. Ofte inspirert av europeiske skulpturer, men med japanske motiver.
1900-tallet
Mellom 1914 og 1931 ble Japan kraftig industrialisert. Det gikk særlig ut over håndverket. I 1926 startet Soetsu Yanagi, Kanjiro Kawai og Shoji Hamada den japanske folkekunstbevegelsen. Dens oppgave var å bevare og utvikle kunnskapen om det tradisjonelle kunsthåndverket. Arbeidet har båret frukter, og i dag blomstrer det japanske kunsthåndverket. I 1972 ble Japan Foundation etablert. Hensikten er å videreformidle japansk kultur internasjonalt. Organisasjonen har 25 kontorer over hele verden. Viktig er deltakelsen ved internasjonale utstillinger, der man viser bredden i japansk kultur.
Design etter andre verdenskrig
I årene etter andre verdenskrig var Japan i et økonomisk og politisk vakuum. I 1947 ble landet pålagt en pasifistisk grunnlov, og fra 1945 til 1952 kunne ikke landet føre sin egen utenrikspolitikk. Likevel ble industrien raskt gjenoppbygd. I tiårene etter krigen så japanske formgivere til USA og Skandinavia. Mye av grunnlaget bunner derfor i disse landenes formgivning, som i sin tur var inspirert av japansk kultur.
Shinkansen
I 1930-årene hadde var det planer om å bygge et høyhastighetsnett for togtrafikk. Grunnet krigen ble prosjektet skrinlagt og først påbegynt i 1950-årene. Takket være store internasjonale lån lyktes man å bli ferdig med den første strekningen mellom Tokyo og Osaka i forkant av de olympiske leker i Tokyo i 1964. Til dette høyhastighetsnettet, kalt Shinkansen, ble det utviklet ny sporteknologi og designet nye lokomotiv og vogner. Lokomotivene ble designet strømlinjeformet for minst mulig luftmotstand.
Teknologi-giganter
Japan satset sterkt på teknologisk utvikling. Flere bedrifter startet i det små. Sony ble etablert i 1946 med et grunnkapital på 190 000 yen og 20 ansatte. Grunnleggeren Masaru Ibuka uttalte at Sony skulle være idealfabrikken og utvikle teknologien med et åpent sinn, og samtidig bidra til japansk kultur. I 1955 laget Sony Japans første transistorradio, TR-55. I 1980-årene vokste firmaet kraftig og hadde suksess med produkter som Walkman TPS-L2 som ble lansert i 1979.
Sony er blant verdens ledende på digital forbrukerteknologi, som kameraer, TV, radio og ikke minst spillkonsoller. I 1994 lanserte Sony PlayStation (SCPH-1000) og har siden vært en av de fremste i dette segmentet.
Design til kjøkkenet
Japan har lange tradisjoner for godt utformede varer til kjøkkenet. Te-seremonien, cha-no-yu, står sentralt i det japanske samfunnet. Det finnes derfor en rekke redskaper til dette estetisk-åndelige ritualet. Spesielle visper, tekanner og kopper lages til denne anledningen. I dagens samfunn bruker man både håndlaget, tradisjonelt kunsthåndverk sammen med industrielt fremstilte produkter. Lave tekanner i støpejern hører til utstyret, vanligvis uten belegg innvendig, da man ser på jern som frigjøres som helsefremmende.
Tradisjonen med å smi og støpe i metall er videreført i generasjoner. Nobuho Miya arbeider hovedsakelig som designer for familiefirmaet Kamasada. Som ung ble Miya fortalt om design fra Bauhaus og av Kaj Franck. Det har i stor grad påvirket hans virke. Kjøkkentøyet i støpejern er minimalistisk i uttrykket, gjerne geometrisk komponert, og med tydelige referanser til modernismen og Scandinavian design.
Utviklingen av Global har vært av stor internasjonal betydning – en serie kniver for kjøkkenbruk, utviklet av designeren Komin Yamada fra 1983, sammen med firmaet Yoshikin. Typisk for kniven er at skaft og blad er i ett stykke metall. Det gjør kniven enklere å holde ren og bedrer hygienen. Global-knivene har en tydelig grafisk profil der skaftet med svarte sirkler bidrar til gjenkjenneligheten.
En av Japans mest kjente industridesignere er Kenji Ekuan. Han ble født i Japan, men vokste opp i USA og studerte senere i Tokyo. I 1961 formga han den verdenskjente flasken til Kikkomans soyasaus, som er solgt i mer enn 300 millioner eksemplarer.
Møbler og interiør
Isamu Noguchi var en internasjonalt orientert kunstner, født i USA med amerikansk mor og japansk far. Som toåring flyttet han til Japan og ble der til han fylte 13. Noguchi utdannet seg til skulptør, inspirert av blant andre Constantin Brancusi. Etter hvert fikk han designoppdrag og formga Radio Nurse i 1937, for Zenith Radio Corporation. Mest kjent er han allikevel for de rundt to hundre Akari-rislampene han formga for Ozeki, fra 1951 og utover. Et annet kjent design er bordet IN-50, opprinnelig designet i 1939, men satt i serieproduksjon av Herman Miller i 1944.
Et ikonisk møbel er Sori Yanagis krakk Butterfly (1954). På en ypperlig måte lyktes han her å kombinere japansk tradisjon med Vestens teknologi. Krakken er formet av to plater i laminert og bøyd kryssfinér som står mot hverandre.
Shigeru Ushida arbeidet både med interiøroppdrag og industridesign. Sammen med kona Ikuyo Mitsuhashi startet han designstudio i 1970. Med årene ble hans formspråk alt mer redusert. I stedet for å fokusere på funksjonalitet hadde han en intellektuell og humoristisk tilnærming til formgivning. I 1991 designet han Okazaki for nederlandske Pastoe. Stolen kan ses på som en kommentar både til Gerrit Rietvelds Rød-Blå-stol og Hans Gugelots og Max Bills Ulm-krakk. Stormy Weather (1991) kan ses på som en tilsvarende kommentar til Ettore Sottsass' postmodernistiske bokhylle Carlton for Memphis-gruppen.
2000-tallet
Under 2000-tallet har canadiskfødte Oki Sato vært en tydelig stemme i det japanske design- og arkitekturmiljøet. For italienske Desalto formga han stolen Softer than Steel (2014) som kjennetegnes av at fremre høyre stolben går opp som armlene, videre som rygg og ned som bakre venstre stolben. Et annet spennende produkt er paraplyen stay-brella (2014) for det egne firmaet Nendo.
Annerledes i sitt virke er Masayuki Kurokawa. Han blir beskrevet som et renessansemenneske, som uhindret svinger seg mellom ulike teknikker, materialer og uttrykk. I 2011 formga han Irony, en serie produkter i støpejern til tedrikking. De er tuftet på japansk tilbakehold. Samtidig tillegger han tekanner og kopper elementer som hører hjemme i den europeiske kulturen.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Rousmaniere, Nicole ed. (2007). Crafting Beauty in Modern Japan, The British Museum Press
- Busch, Jason T. and Catherine L. Futter ed. (2012). Inventing the Modern World: Decorative Arts at the World´s Fairs, 1851–1939, Skira
- Pollock, Naomi (2020). Japanese Design Since 1945: A Complete Sourcebook, Thames & Hudson
- Irvine, Gregory (2016). Japanese Art and Design, V&A Publishing
- Apold, Gunborg (1969). Japansk keramikk, Kunstindustrimuseet i Oslo