Heros er i gresk religion en avdød person som har utført ekstraordinære gjerninger, ofte av heroisk karakter, som skiller dem fra vanlige mennesker. De ble ofte gjenstand for kultdyrkelse etter sin død.
I den greske religionen trodde man at de avdøde heroene kunne påvirke de levende. Mange byer og lokalsamfunn hadde helligdommer dedikert til lokale heroer, hvor folk kom for å gi offergaver og be om gunst.
Heroene var ikke udødelige. De var ofte halvguder, det vil si at de hadde en guddommelig forelder og en menneskelig forelder. Selv om de kunne ha eksepsjonelle evner, styrke eller visdom på grunn av sin guddommelige arv, var de fortsatt dødelige. Mange myter omhandler heroens død og omstendighetene som førte til den.
Noen kjente heroer er Herakles (Herkules), Persevs, Thesevs, og Akilles. Disse ble fremstilt i tallrike myter, hvor de ofte møtte og overkom betydelige utfordringer og utførte store gjerninger.
Betegnelsen
I Homers epos ble begrepet hērōs (ἥρως) brukt om helter som utmerket seg generelt, ofte dødelige menn som hadde én guddommelig forelder. I klassisk og hellenistisk tid ble heros primært brukt om de døde menneskene som var gjenstand for kult – altså om det som er å forstå som en heros i gresk religion. Det dikteren Hesiod kalte daimones – de døde sjelene fra gull- og sølvalderen som voktet over de levende og var gjenstand for kult – passer følgelig med det klassiske heros-begrepet.
Selv om ordet hero i mange europeiske språk er blitt ensbetydende med en helt, ble altså ikke enhver gresk helt en heros. Flere ble fysisk udødeliggjort til guder, mens andre endte opp bare som vanlige døde.
Udødelighet og natur
I gresk religion innebar udødelighet at kropp og sjel for alltid var forent. En heros var for all tid adskilt fra restene av sin døde kropp. Han eller hun var derfor død og ikke udødelig. Grekerne skilte på mennesker som ble heroer etter sin død og de som ble fysisk udødeliggjort som guder enten før de døde eller etter at de hadde gjenoppstått fra døden.
I motsetning til gudene som var udødelige og hadde fysisk uforgjengelige kropper, var en heros en død sjel. Men i motsetning til de døde sjelene til vanlige mennesker som endte opp mer eller mindre bevisstløs i dødsriket Hades, ble sjelen til en heros ansett å være ved full bevissthet og holde seg i nærheten av sin døde kropp. Han eller hun kunne også gripe inn i de levendes tilværelse.
Selv om en heros ikke hadde noen fysisk uforgjengelig kropp, kunne hans eller hennes skygge (eidōlon eller phasma) til tider være svært følbar. Ifølge mytene deltok for eksempel en heros ved navn Ekhetlaios eller Ekhetlos ved slaget ved Marathon i 490 fvt., og drepte mange persere med en plog. Mytene forteller også at Aktaion, som ble en heros etter å ha blitt spist av hundene sine, i en stund plaget innbyggerne i Orkhomenos i Boiotia. En heros som opprinnelig hadde vært en av Odyssevs’ menn, drepte ifølge mytene stadig unge jenter i den greske byen Temesa i Syd-Italia, helt til en olympisk boksemester fysisk vant over ham i 472 fvt.
Kultdyrkelse
Heroskulten hadde fokus på vedkommendes grav. Det var ingen absolutte regler for kulten, men ofrene var gjerne ktoniske, altså tilsvarende ofrene som ble gjort til guder knyttet til jorden. Kulten fant gjerne sted på kvelden eller natten, blodet fra offerdyret ble helt på jorden og kjøttet helt eller delvis brent.
Heros eller gud
Det kunne noen ganger være uenighet om hvorvidt den ene eller andre skikkelsen var blitt til en heros eller en gud. Dette var avhengig av hvorvidt det fantes en grav eller ikke: en guddommeliggjort person kunne ikke ha noen grav, siden selve kroppen ble fysisk udødeliggjort og det dermed ikke kunne være noen rester av kroppen igjen. Selv om Herakles for de fleste grekere var blitt udødeliggjort til en av de viktigste gudene, ble han i byen Sikyon på Peloponnes æret bare som en heros ifølge Pausanias . I Megara mente innbyggerne på lignende vis at de hadde graven til Ino og følgelig dyrket henne som en heros, selv om de fleste andre grekerne anså at hun hadde blitt fysisk udødeliggjort til gudinnen Leukotea.
Hvem ble en heros
De fleste heroer var døde helter fra trojanerkrigen og generasjonene før. Enkelte skikkelser fra historisk tid ble også ansett for å ha blitt heroer og ble dyrket som dette. I hellenistisk og tidlig kristen tid, viser gravinnskrifter at vanlige avdøde innimellom ble ansett som heroer.