Versjon 27 av Henry Rinnan – Store norske leksikon

Samskriving av NBL- og SNL-artikkel. SKAL GJØRES AV REDAKSJONEN, ikke av fagansvarlige.

var en norsk etterretningsagent, angiver og torturist under andre verdenskrig.

Under den tyske okkupasjonen av Norge gjorde Henry Rinnan seg kjent og beryktet som leder av Sonderabteilung Lola, også kjent som Rinnan-banden. Dette var en provokasjonsgruppe som opererte i tysk tjeneste i årene 1941–1945. Ved å utgi seg for å være motstandsfolk fikk Rinnan-banden tak i informasjon fra motstandsbevegelsen som de gav videre til den tyske okkupasjonsmakten. Som følge av Rinnan-bandens virksomhet ble tusen aktive motstandsfolk arrestert, flere hundre av dem ble torturert, og mer enn 80 ble drept. Rinnan selv deltok aktivt i torturen, og ble i ettertid dømt for 13 mord.

Etter krigen ble Rinnan arrestert, og under landssvikoppgjøret ble han dømt til døden. Han ble henrettet 1. februar 1947 i Trondheim.

Bakgrunn

Henry Oliver Rinnan var født og oppvokst i Levanger, der faren arbeidet som skomaker. Rinnan var eldst av ni søsken, og begynte å jobbe allerede etter å ha avsluttet folkeskolen. I løpet av mellomkrigstiden hadde han ulike jobber, blant annet som ekspeditør og sjåfør. Han giftet seg i 1936, og ble far til tre barn.

Virksomhet under andre verdenskrig

I aprildagene 1940, under det tyske angrepet på Norge, meldte Rinnan seg til krigstjeneste, og gjorde tjeneste som sjåfør for de norske styrkene i Nord-Trøndelag fram til de overga seg i begynnelsen av mai 1940. Han fortsatte sin sjåførvirksomhet, og gjennom sjefen i firmaet han var ansatt i ble han kjent med Gerhard Stübs, som var sjef for Gestapos avdeling i Trondheim. Stübs vervet Rinnan som agent, ga Rinnan agentnummer 1, og i tillegg også dekknavnet «Lola». Rinnans oppdrag i den første fasen av okkupasjonen var å avsløre våpenlagre som var blitt etterlatt og skjult av de norske styrkene etter felttoget i 1940, noe som førte til rassiaer og arrestasjoner.

Da Nazi-Tyskland angrep Sovjetunionen den 22. juni 1941 meldte Rinnan seg til tysk krigstjeneste, men i stedet for å bli sendt til fronten ble han tatt opp som etterretningsaspirant. Oppgavene hans var fra nå av å skaffe opplysninger om det hemmelige motstandsarbeidet i Norge.

Rinnan-banden

Med sin tilknytning til Stübs, og etter hvert Gerhard Flesch ved det tyske sikkerhetspolitiet (Gestapo) i Trondheim, bygde Rinnan fra januar 1942 opp en organisasjon som til slutt talte over 60 medlemmer, med både mannlige og kvinnelige agenter. Selv om Rinnan-banden var aktive over hele landet, lå kjerneområdet for virksomheten i Midt-Norge og Nordland, som av den tyske okkupasjonsmakten ble ansett som de strategisk viktigste områdene i Norge.

Rinnans foretrukne arbeidsmetode i etterretningsarbeidet var det som på tysk ble omtalt som «Spiel im negativen Raum», omtalt som «Spill i den negative sektor» i dommen mot Rinnan. Metoden gikk ut på at Rinnan og de øvrige medlemmene av Rinnan-banden gav seg ut for å være motstandsfolk og vant tillit gjennom bruk og utdeling av illegale aviser, grammofoninnspillinger med kongens taler, allierte våpen og utenlandske varer som engelsk tobakk eller skotsk whiskey. Ved enkelte tilfeller sørget også Rinnan for å hjelpe motstandsmenn og -kvinner og deres familier med å rømme fra landet, slik at Rinnan og hans folk framsto som troverdige medlemmer av motstandsbevegelsen.

På denne måten klarte Rinnan å infiltrere en rekke organiserte motstandsgrupperinger, særlig i Midt-Norge og i Nordland. Disse ble da definert som «negative kontakter», og handlet i god tro på Rinnans ordre. De forsynte ham også med informasjon, som i stedet for å bli sendt til allierte myndigheter, nå havnet hos den tyske etterretningstjenesten. På denne måten evnet Rinnan å sette mye av det organiserte motstandsarbeidet i sentrale deler av Norge ut av spill, ved at han i praksis fikk kontroll over store deler av motstandsbevegelsen i disse områdene og nærmest omdannet den til et instrument i tyskernes tjeneste. I landssvikdommen mot ham karakteriserte Frostating lagmannsrett Rinnan som «[det tyske] sikkerhetspolitiets beste redskap her i landet».

Angiveri, drap og tortur

Rinnan hevdet selv under rettssaken mot ham at han hadde et sted mellom 1500 og 1600 negative kontakter. Så lenge Rinnan og den tyske okkupasjonsmakten så seg tjent med det, lot de motstandsgruppene fortsette arbeidet og overleveringen av informasjon uforstyrret. Når de så fant tiden moden for det, foretok okkupasjonsmakten omfattende opprullinger av motstandsorganisasjoner, ofte med folk fra Rinnan-banden som deltakere. Rinnan forlangte ubetinget lojalitet fra sine undergitte, og i flere tilfeller likviderte han medarbeidere han ikke stolte på.

Som følge av Rinnan-bandens infiltrasjons- og provokatørvirksomhet ble omkring ett tusen aktive motstandsfolk arrestert, særlig fra kystbygdene fra Sunnmøre og nordover. Flere hundre av dem ble torturert, og mer enn 80 ble drept. Mange av torturhandlingene og en del av drapene ble utført i Rinnans hovedkvarter med tilnavnet «Bandeklosteret», som hadde adresse Jonsvannsveien 46 i Trondheim og der banden holdt til fra september 1943. Flere medlemmer av Sonderabteilung Lola var med som aktive torturister, og Rinnan selv var særlig beryktet. Bandemedlemmene benyttet seg av torturredskaper som pisker, køller og gummibatonger, og hang i mange tilfeller ofrene opp på en stang før de fortsatte å denge løs på dem. Noen ofre ble også utsatt for at det ble påført saltlake på sårene deres eller at de fikk huden svidd med glødende jernstenger eller sigaretter.

Dødsdømt og henrettet

Ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945 forsøkte Rinnan å flykte til Sverige, men ble tatt i Verdalsfjellene da han i følge med et fåtall av sine medhjelpere forsøkte å finne veien over grensen. Han ble plassert i en fengselscelle i det tidligere hovedkvarteret til den tyske etterretningstjenesten på Misjonshotellet i Trondheim, men klarte julaften 1945 å rømme. Etter å ha tilbrakt rundt én time i frihet og oppsøkt en tidligere motstandsmann som bodde i sentrum av Trondheim, ble han på nytt arrestert.

Rettssaken under landssvikoppgjøret mot Henry Oliver Rinnan og 29 av hans folk foregikk i Trondheim i perioden april–september 1946, og vakte stor oppmerksomhet. I retten framsto Rinnan med stor selvsikkerhet, og utviste ingen anger over sine handlinger. Rinnan selv ble kjent skyldig i å ha utført 13 mord, og ble dømt til døden. Også elleve av Rinnans medhjelpere fikk dødsdom, men to av dem ble senere benådet. Ettersom til sammen 25 nordmenn ble henrettet under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig, innebærer det at nesten halvparten av nordmennene som ble henrettet under landssvikoppgjøret tilhørte Rinnan-banden. Selv ble Henry Oliver Rinnan henrettet ved skyting på Kristiansten festning i Trondheim klokken 04.05 den 1. februar 1947.

Ettertidens vurdering

Det eksisterer en relativt omfattende faglitteratur om Henry Rinnan, og ulike forklaringer på hans mange ugjerninger er blitt lansert. En del forfattere har trukket fram en vanskelig barndom og oppvekst, ettersom Rinnan vokste opp i fattigdom og tidvis ble utsatt for grov mobbing. Aktor i saken mot Henry Rinnan og hans medsammensvorne, jurist og senere statsminister og utenriksminister John Lyng, mente likevel at det ikke var noe som tydet på at bakgrunnen for Rinnans grufulle gjerninger lå i traumatiske barndomsminner.

Foruten i faglitteraturen opptrer Henry Rinnan også i romanen Leksikon om lys og mørke skrevet av Simon Stranger, samt i teaterstykket ved samme navn. I tillegg er Rinnans historie dramatisert i blant annet fjernsynsserien Skyggespill (NRK, 1996), i regi av Bjørn Nilsen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Den offentlige påtalemyndighet mot Henry Oliver Rinnan m.fl., løpenr. 29/1946, Trondheim 1946
Flyum, Ola og Slettebak Wangen, Stein (2007): Rinnans testamente
Hansson, Per (1972): Hvem var Henry Rinnan? Finn boken
Lind, Idar (2011): Kvinnene i Rinnanbanden
Lyng, John (1948): Forræderiets epoke Finn boken
Sivertsen, Aage Georg (1995): Rinnan : Et nærbilde

TEKST FRA NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON (skrevet av Hans Magnus Ystgaard)

Henry Rinnan gikk i Gestapos tjeneste i Norge under den annen verdenskrig og ledet deres Sonderabteilung Lola, den såkalte «Rinnan-banden». De sterke følelsene som har knyttet seg til hans navn, henger sammen med de grove forbrytelsene han gjorde seg skyldig i, men de har også å gjøre med de spesielle metodene han benyttet for å skaffe etterretning om norsk motstandsbevegelse. Ved at han selv eller hans agenter greide å knytte kontakter til motstandsbevegelsen og utgi seg for patrioter, greide han i perioder av krigen å lamme motstandsarbeidet i Midt-Norge og Nordland, eller til og med å gjøre det til et redskap i tyske hender. Under rettsoppgjøret ble det klart at Rinnan og hans organisasjon bar ansvar for at mer enn 80 nordmenn døde og et tusentall ble arrestert. Rinnan ble personlig dømt for 13 mord.

Rinnan vokste opp i Levanger som den eldste av 9 søsken. Han var sped og liten av vekst og ble plaget en god del i barneårene. Økonomien i hjemmet var skral, men ikke dramatisk dårlig sammenlignet med mange andre husholdninger i tiden. Straks han var ferdig med folkeskolen, fikk han jobb, noe som ikke var lett i den vanskelige mellomkrigstiden. Han stiftet familie som 21-åring, men kassamangel i sportsforretningen der han arbeidet, førte til at han mistet jobben, og i årene frem til krigen slo han seg igjennom i skiftende jobber som bilselger og lastebilsjåfør. Motgangen i disse årene skapte bitterhet hos Rinnan – en nederlagsfølelse han prøvde å bekjempe ved hjelp av fargerike beretninger og fantasier om fremtidig suksess.

Henry Rinnan ble avvist som stridsudyktig på sesjon, men under invasjonen i april 1940 deltok han frivillig som sjåfør for de norske styrkene. På forsommeren 1940 kom han imidlertid i kontakt med representanter for Gestapo i Trondheim og tok på seg kartlegging av våpenlagre i Trøndelag og på Møre for 100 kroner per uke, en klekkelig betaling etter tidens forhold. Høsten 1941 greide han å bli opptatt i en illegal organisasjon i Trondheim og sørget for at 50–60 personer ble arrestert.

Vinteren 1942 fikk Rinnan i oppdrag å avdekke hvem som stod bak flyktningetransportene fra Ålesund til London. Han løste oppdraget til Gestapos tilfredshet. 43 nordmenn ble arrestert og 20 av dem skutt. Etter dette fikk Rinnan i oppgave å bygge opp et nett av lønnede agenter, og i løpet av kort tid ble Sonderabteilung Lola organisert med et 30-tall ansatte, kontor og regnskapsavdeling, kartoteker og rapportvirksomhet. En av de første oppgavene de tok fatt på, var å infiltrere fluktrutene over til Sverige. Blant flere opprullinger som Rinnan-banden var involvert i det første året, er Majavatn-tragedien den mest kjente. 24 arresterte i Majavatn-saken ble henrettet, og 10 uskyldige trøndere ble skutt som «sonoffer».

I løpet av etterjulsvinteren 1943 skjedde det en endring i Sonderabteilung Lolas virksomhet. Fra å være et slags etterretningsbyrå i tjeneste hos det tyske sikkerhetspolitiet gikk organisasjonen nå også i gang med egen tortur- og aksjonsvirksomhet. Skiftet falt sammen med en kraftig økning i tallet på agenter, mange av dem rekruttert blant hjemvendte, arbeidsledige og desillusjonerte frontkjempere. Rinnan deltok selv aktivt i avhør og tortur i bandens tilholdssted, en rekvirert villa i Jonsvannsveien, på folkemunne kalt «Bandeklosteret».

Ved den tyske kapitulasjonen 1945 rømte Rinnan fra Trondheim, men 14. mai ble han arrestert i Verdalsfjellene sammen med en håndfull av sine nærmeste medarbeidere. Han rømte fra fengselet julaften 1945, men ble raskt pågrepet igjen. Under rettssaken 1946 opptrådte han med selvsikkerhet og avslørte en glimrende hukommelse når det gjaldt aksjonene han hadde deltatt i og nettverket han hadde spunnet. Den gode hukommelsen hindret ham ikke i å dikte opp eventyrlige historier når han ønsket å tåkelegge motiver og handlingsforløp, og han tok også på seg skylden for ugjerninger som andre medlemmer av Lola var ansvarlig for da han forstod at han i alle fall ville få dødsdom.

Mange har undret seg over hvordan en normalt utrustet ung mann kan begå slike ugjerninger som Henry Rinnan gjorde seg skyldig i. De psykiatrisk sakkyndige under rettssaken karakteriserte ham som «listig, brutal, hensynsløs, ærgjerrig» og pekte på at tjenesten i sikkerhetspolitiet gav grobunn for at disse egenskapene kunne vokse og utfolde seg. En av Rinnans brødre mener at Henry Rinnan ikke skilte seg ut fra andre ungdommer bortsett fra en hang til å gjøre seg betydningsfull. Utsikten til rask fortjeneste var den utløsende faktor, og «snart gikk spillet høyere og høyere. Til slutt satt han så fast og ble så hardt presset at det ikke var noen vei tilbake» (Stuberg 1982).

Kilder og litteratur

Den offentlige påtalemyndighet mot Henry Oliver Rinnan m.fl., løpenr. 29/1946, Trondheim 1946
J. Lyng: Forræderiets epoke, 1948
K. Grøneng: Rinnanbanden, Trondheim 1950
P. Hansson: Hvem var Henry Rinnan?, 1972
R. Baglemo: Rinnans sønn, Melhus 1982
T. Stuberg: I skyggen av Henry Rinnan, 1982
Aa. G. Sivertsen: Rinnan. Et nærbilde, 1995
O. Flyum: Sjonglørene. Seierherrenes spill med Henry Rinnan, 1997

Fjernsynsserie

Skyggespill, NRK 1996 (regi: Bjørn Nilsen)