Forhistorisk tid eller førhistorisk tid omfatter de periodene av menneskehetens historie der det ikke finnes bevarte skriftlige kilder. Forskning på forhistorisk tid baserer seg ofte på arkeologiske undersøkelser og utgravninger. Ved å undersøke og analysere rester etter bevart materiell kultur, forsøker arkeologer å få kunnskap om eldre tiders kulturforhold. I forhistorisk tid fantes det heller ikke en nøyaktig kalender som gjorde det mulig å nedtegne begivenheter i riktig kronologisk rekkefølge.
Overgangsfasen mellom forhistorisk- og historisk tid kalles protohistorisk tid. I denne perioden tas de første skrifttegnene i bruk, men uten at det finnes noen fullstendige skriftsystemer. Eksempler på slike tidlige tegnsystemer er Danube (ca. 5300 fvt.) og Indus (ca 3500 fvt.). Perioden etter, når det er mulig å rekonstruere en historisk utvikling utfra skriftlige kilder, kalles historisk tid.
Forhistorisk tid har forskjellig varighet i ulike deler av verden. I Egypt og Midtøsten og Mesopotamia slutter den for eksempel rundt 2500 fvt., mens den i Norden varer helt frem til kristendommen ble innført rundt 1000 evt.