Bondegård er en eiendom på landet som omfatter husene for folk, fe og avling, dessuten inn- og utmark, skog, elv og vann og rettigheter som følger med eiendommen.
Karakteristisk for de norske bondegårdene er at brukene er små. Gjennomsnittlig jordbruksareal for norsk bondegårder i drift er 254,7 dekar (2020). Et annet karakteristisk trekk er at antall gårdsbruk i Norge har sunket jevnt i tiden etter andre verdenskrig, fra cirka 213 000 bruk med over 5 dekar jordbruksareal i 1949 til 38 633 jordbruksbedrifter i 2020. Av disse var 36 691 personlige brukere, 1 310 var ansvarlige selskap (samdrifter) og 712 var samdrifter. Strukturen endres gradvis ved at de minste brukene forsvinner, mens antall over 300 dekar jordbruksareal har økt, fra 7800 i 2001 til 10 973 i 2021. De mest omfattende produksjonene var i 2020 sauehold med 9415 bedrifter, melkeproduksjon med storfe (6803) og korn og oljevekster (6304). De har vært en tilbakegang i tallet på bruk i all disse produksjonene, men minst på sau. Ensidig kjøttproduksjon med storfe har økt de senere årene og det var i 2020 4237 gårder som drev med dette.
Bondegårdene i Norge ligger spredt og enkeltvis. Landsbybebyggelse finnes praktisk talt ikke. Størstedelen av arbeidet på norske bondegårder utføres av eieren og nærmeste familie, kun 2200 bruk (5,3 prosent) drives av upersonlige brukere som samdrifter, aksjeselskap eller institusjoner.
Historie og byggeskikker
Husene rundt tunet har alltid vært rammen om bondefamiliens arbeid. Utformingen av tunet varierer fra landsdel til landsdel. I eldre tid ble husene stort sett bygd slik som forfedrene gjorde det, men naturligvis er det skjedd store forandringer gjennom århundrene. Bronsealderens hus var runde eller firkantede, i jernalderen var de lange, opptil 60 meter, og firkantede. Veggene var lave og tykke og oppført av stein. De ble antagelig brukt både til gårdens folk og til husdyrene, særlig på de mindre bondegårdene.
Da man begynte å lafte husene, fikk tunet et annet utseende. Lafteteknikken førte også til at det ble bygd en rekke hus på gårdsbrukene, ofte ett hus til hvert behov. Man kjenner bruk med opptil 30 enkelthus. På 1800-tallet begynte man igjen å bygge få og større hus. Under anlegget av tunet i gamle dager ble det sjelden utført noen planeringsarbeider, husene ble lagt slik som det passet med terrenget, ofte uten eller med en dårlig grunnmur. Men selv om terrenget ble utnyttet slik det var, ble det brukt et visst system i utformingen av tunet, forskjellig fra landsdel til landsdel. Delingen av brukene kunne føre til at det ble klyngebebyggelse, fordi sønnene som delte det opprinnelige bruket mellom seg, satte opp nye hus på det gamle tunet. Denne utformingen har særlig funnet sted på Vestlandet og Sørlandet, mest kjent er Agatunet i Ullensvang og Havråtunet i Osterøy. I Setesdal var det vanligere med rekkebebyggelse, hvor man la innhusene og uthusene i to rekker enten parallelt eller i vinkel til hverandre. På Østlandet fikk man en utforming med to tun, innhusene ble bygd rundt tungarden, og uthusene ble satt rundt et annet tun, nautgarden. Det systemet er nå best bevart i Gudbrandsdalen, men finnes også andre steder.
På Østlandet er firkanttunene vanligst nå. Her ligger husene rundt et mer eller mindre regelmessig firkantet tun. Trøndelag kjennetegnes av det lukkede trøndertunet med en lang hovedbygning langs den ene siden, de tre andre sidene dannes gjerne av uthusene og ett eller flere stabbur. Utenfor firkanten ligger så smia og badstua. Den regelmessige karakter på trøndertunet henger også sammen med at løe og stall ofte ble bygd i to etasjer. I Nord-Norge er hovedbygningene stort sett som i Trøndelag, men firkantsystemet er ikke så fast, uthusene ligger i rekke eller uregelmessig.
Landbruksbygninger
Landbruksbygninger er en samlebetegnelse på driftsbygninger, uthus, bygninger som er nødvendige for gårdens drift med rom for avling, husdyr, fôr, maskiner og redskaper, med mer.
Selv med den omlegging i retning av husdyrløst jordbruk som har pågått i mange år, er norsk landbruk som helhet basert på husdyrproduksjon, som er avhengig av landbruksbygninger. Husdyrrommene er dyrenes bolig og produksjonslokale. Best mulig tilpasset klima for hvert dyreslag og for dyrenes utviklingstrinn er avgjørende for deres trivsel og produksjon. Sauer tåler godt temperatur omkring eller til og med under frysepunktet. For andre dyreslag må husene isoleres. Voksne storfe trives godt ved 4–5 °C, men det tilrådes 10–12 °C for båsfjøs. I løsdriftfjøs kan også melkekyr ha lav temperatur, men det må være noe varmere for kalver. I melkingsavdelingen må det alltid være varmegrader. Kyllinger og smågriser krever 20–25 °C.
Tradisjonelt norsk er treetasjes uthus, med stråfôrlager med kjørebro over husdyrrommene og gjødselkjeller under. Såkalte «lavhus» i én etasje er etter hvert blitt vanlig ved nybygging. De har grovfôrlager ved siden av husdyrrommene. Gress-siloene utgjør som regel det meste av fôrlageret. Gjødselkjeller under husdyrrommene er fremdeles vanlig, men særskilte gjødsellagre utenfor bygningen har fått innpass mange steder. Også ved husdyrløst jordbruk trengs som regel landbruksbygninger, som veksthus, lagerrom for korn, poteter, maskiner og redskaper.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Almås, Reidar m.fl.: Norges landbrukshistorie, 2002, ISBN 82-521-5584-7.
- Berg, Arne: Norske gardstun, 1968
- Bjerke, Gunnar: Landsbebyggelsen i Norge, 1950-51, 2 b.
- Christensen, Arne Lie: Den norske byggeskikken [...], 1995, isbn 82-530-1735-9,Finn boken
- Christensen, Arne Lie: Det norske landskapet, 2002 (del 2), isbn 82-530-2298-0,Finn boken
- Hjulstad, Olav: Uthushistorie, 1991, isbn 82-529-1354-7, Finn boken
- Ljøsne, Anne Grete: Naturen og menneskeverket : vår gamle trearkitektur [...], 1993, isbn 82-560-0873-3, Finn boken
- Myhre, Bjørn & Ingvild Øye: Norges landbrukshistorie, b. 1, 2002, isbn 82-521-6009-3, Finn boken
- Visted, Kristofer & Hilmar Stigum: Vår gamle bondekultur, b. 1, 3. utg., 1971, 47-153
- Vreim, Halvor: Norsk trearkitektur, ny utg., 1947
- Våge, Jan: Hus og tun gjennom tidene, 2000, isbn 82-557-0430-2, Finn boken