Den kalde krigen er betegnelsen på den intense politiske konfrontasjonen som oppstod mellom USA og Sovjetunionen i perioden 1945 og 1991, særlig etter president Roosevelts død 12. april 1945. Årsaken var de betydelige interessemotsetningene mellom USA og Sovjetunionen som ble stadig mer framtredende mot slutten av andre verdenskrig.
Den kalde krigen delte Europa i to leire, hvor USA hadde en ledende rolle i Vest-Europa, mens Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. Gjennom det såkalte jernteppet gikk den kalde krigen tvers gjennom Europa og delte Tyskland i to. De vestlige landene inngikk i 1949 forsvarsalliansen NATO, mens Øst-Europa fulgte opp med Warszawapakten i 1955.
Konflikten førte til en massiv militæropprustning på begge sider, også med atomvåpen. Dette førte til at mange mennesker levde i frykt for atomkrig, som i sin ytterste konsekvens kunne føre til utslettelse av alt liv på jorden. Trusselen om atomkrig nådde sitt høydepunkt under Cubakrisen i 1962.
Selv om det aldri brøt ut direkte krig mellom USA og Sovjetunionen, støttet de to landene gjerne hver sin side i en rekke i en rekke kriger som brøt ut etter 1945, som Koreakrigen 1950 til 1953 og Vietnamkrigen, fra tidlig på 1960 tallet (når USA ble direkte involvert) til 1973. Det samme gjaldt i de mange krigene mellom Israel og araberstatene, hvor USA støttet Israel og Sovjetunionen støttet de radikale arabiske regimene. I tillegg førte den kalde krigen til et økende konfliktnivå i resten av verden og enorme våpensalg til fattige land, som med fordel kunne brukt pengene på egen utvikling isteden.
Selv om den kalde krigen gikk i bølger med perioder med mindre spenning og avspenning etter 1949, forble USA og Sovjetunionen hovedmotstandere fram til Sovjetunionen kollapset i 1991. Slik sett kan vi si at den kalde krigen var det viktigste internasjonale faktum mellom 1945 og 1991, siden de aller fleste konflikter og kriger i perioden var på en eller annen måte forbundet med striden mellom USA og Sovjetunionen.
Årsaker
USA og Sovjetunionen var allierte under andre verdenskrig, men interessemotsetningene mellom dem ble stadig sterkere mot slutten av krigen, særlig etter president Roosevelts død 12. april 1945. Mens USA ønsket å gjenoppbygge et demokratisk Europa basert på en fri markedsøkonomi, la Sovjetunionen vekt på fortsatt militær kontroll over områdene som var erobret under andre verdenskrig, med andre ord etablere en sikkerhetssone mot videre angrep fra de okkuperte områdene. Siden Russland hadde blitt invadert gjennom Polen tre ganger i løpet av en generasjon (første verdenskrig 1914 til 1918, den polske krigen 1921-22 og andre verdenskrig 1941 til 1945) var kravet langt fra urimelig. Amerikanerne anerkjente at Sovjetunionen hadde legitime sikkerhetsbehov i Øst-Europa, å forhindre at området igjen ble et utgangspunkt for enda en invasjon av Russland. Problemet var at denne tenkningen så bort fra rettighetene til landene i Øst-Europa og den måten russerne utøvde kontroll på. Den sovjetiske politikken stod i skarp kontrast til den amerikanske, med politisk ensretting og undertrykkelse, en strengt regulert og kontrollert økonomi uten frie markeder, det som kalles en planøkonomi, som ble sentralt styrt og planlagt fra Sovjetunionen. I tillegg ble landene i Øst-Europa kraftig utbyttet for å sikre gjenoppbyggingen av et krigsherjet Sovjetunionen. Selv om det var lokale kommunister som satt ved makten i de andre øst-europeiske landene, hadde de liten oppslutning i sine hjemlige befolkninger. Maktgrunnlaget hvilte på de okkuperende sovjetiske soldater.
Den første fasen av den kalde krigen 1945–1949
Den andre verdenskrigen hadde knust Tyskland og Japan militært, mens Storbritannia var sterkt svekket. Dette førte til at USA og Sovjetunionen dominerte det internasjonale systemet militært og politisk, og for USAs del også økonomisk, på en slik måte at de hadde ingen rivaler. De har derfor gjerne blitt betegnet som supermakter. Særlig under den sovjetiske lederen Josef Stalin ble i praksis konflikten mer og mer intensivert fram til hans død i 1953. Stalin satt i ledelsen på det russiske kommunistpartiet og den sovjetiske staten fra revolusjonen i 1917. Etter Lenins død i 1924 utmanøvrerte Stalin sine rivaler slik at han i praksis satt som en eneveldig diktator fra 1934. Han var en sterkt rett-troende kommunist som så kapitalismen som hovedfienden. I prinsippet så Stalin ingen forskjell på de kapitalistiske statene, det var derfor ikke unaturlig for ham etter hvert å se på USA som hovedfienden etter at samarbeidet under den andre verdenskrigen tok slutt.
Stalin intensiverte den hjemlige undertrykkelsen i Sovjetunionen. Han utfordret også vestmaktene på det utenrikspolitiske planet ved at lokale kommunister med støtte fra Moskva tok makten ved et kupp i Tsjekkoslovakia i februar 1948, gjennom Berlinblokaden fra juni 1948 og ved sin oppfordring og støtte til Nord Korea, som angrep Sør-Korea i juni 1950.
I tillegg rustet han opp det sovjetiske forsvaret og søkte å skaffe seg atomvåpen. Dette betydde at Sovjetunionen måtte bygge en atomindustri fra bunnen av, noe som krevede store ressurser og gikk på bekostning av levestandarden til den russiske befolkningen. For å klare dette grep Stalin til kraftig politisk undertrykking hjemme og i Øst-Europa. Den utslitte og hardt prøvede russiske befolkningen hadde etter andre verdenskrig håpet på større politisk frihet og økonomiske prioriteringer som gjorde livet bedre. Isteden strammet Stalin det ideologiske grepet og undertrykkelsen og prioriterte opprustning. På slutten av 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet ble det gjennomført flere rettssaker og prosesser i Øst-Europa for å knuse all opposisjon og sikre sovjetisk kontroll. De sovjetkontrollerte regimene i Øst-Europa ble nå utrensket for ikke-kommunistiske partier, kombinert med at undertrykkelsen og ensrettingen økte.
Stalins undertrykking ble selvsagt forsterket av hans grunnleggende politiske syn og holdning, og USA var Sovjetunionens hovedfiende. Selv om det ikke utbrøt krig mellom USA og Sovjetunionen, så hadde de fleste konflikter og kriger i perioden sin rot i konflikten mellom supermaktene. Amerikanske mottrekk til russiske framstøt kom i form av Trumandoktrinen i 1947, som var støtte til Hellas og Tyrkia for å forhindre kommunistisk frammarsj i disse landene, men ble av president Truman framstilt som et globalt korstog mot kommunismen. Deretter fulgte Marshallplanen som søkte å gjenoppbygge Europa økonomisk og politisk. Stalin nektet landene i Øst-Europa å delta i Marshallplanen. Kuppet i Tsjekkoslovakia førte til frykt i USA/i de vestlige landene[IS1] for videre sovjetisk aggresjon og ekspansjon. Dette ledet til dannelsen av NATO i 1949.
Selv om USA, i motsetning til mange andre seierherrer i krig, aktivt bygget opp sine fremste rivaler, Tyskland og Japan, var amerikansk politikk langt fra bare uegennyttig. USA hadde verdens sterkeste økonomi i 1945 og hadde klar egeninteresse i å utbre markedsøkonomien over et så stort område som mulig. Likefullt må Stalins brutale undertrykkelse innenrikspolitisk og etter hvert i Øst-Europa kunne tilskrives en stor del av ansvaret for at den kalde krigen brøt ut.
Fra kald krig i Europa til varm krig i Asia
For Truman og USA hadde fokus vært på gjenreisningen av Europa. Der hadde politikken vært en enestående suksess, lokale kommunistbevegelser utgjorde stort sett ikke noen trussel mer, demokratiet florerte, det var vekst og velstand og gjenoppbyggingen etter krigen var i full gang. Kontrasten med østblokken var enorm, storparten av området var fortsatt i ruiner, det var minimalt, om noen økonomisk vekst overhodet, det var politisk undertrykkelse og militær okkupasjon.
Amerikansk politikk var retorisk framstilt som et globalt korstog mot kommunismen, men var i realiteten fokusert på Europa. Var ikke kommunistene like farlige hvis de tok makten i områder og land utenom Europa? I 1949 tok kommunisten Mao Tse Tung kontroll over Kina, og knapt året etter angrep det Moskva-støttede regimet i Nord-Korea det amerikanskvennlige regimet i sør. Selv om USA hadde definert Korea utenfor sitt forsvarsområde før invasjonen, var det politisk umulig for Truman-administrasjonen å la ett nytt område bli kontrollert av kommunistene. Kampene bølget fram og tilbake, men når amerikanske styrker nærmet seg Kina, sendte Mao 200 000 ‘frivillige’ inn krigen. Dette resulterte i langvarig amerikansk fiendskap med Kina, amerikansk beskyttelse av Taiwan og et etter hvert langvarig amerikansk engasjement i Vietnam. Først etter Stalins død i mars 1953 ble det mulig å oppnå våpenstillstand. Korea er det eneste landet i dag som fortsatt er delt etter den kalde krigen.
Atomkappløpet
I USA påvirket den kalde krigen sterkt amerikansk kultur og politiske institusjoner, økonomiske prioriteringer og ikke minst førte krigen til en massiv militæropprustning. Kontrasten til perioden etter første verdenskrig er stor, hvor USA søkte nedrustning og avspenning, til et USA som etter andre verdenskrig stod for en massiv militæropprustning for å sikre sin ledende stilling i det internasjonale systemet. Den kalde krigen førte også til et voldsomt atomvåpenkappløp på begge sider, hvor verden ennå dag lever i skyggen av frykten for en framtid atomkrig.
Den amerikanske posisjonen var i tillegg til de politiske initiativ basert monopol på atombomben som Truman-administrasjonen var overbevist ville vare 10-15 år. Men i 1949 ble monopolet brutt da russerne sprengte sin egen bombe. Det amerikanske motsvaret var å utvikle hydrogenbomben (1953), men denne teknologiske overlegenheten varte bare til 1955, da Sovjetunionen lyktes med å produsere sin egen hydrogenbombe. Deretter ble verden kastet ut i et vanvittig atomkappløp, som kulminerte med MAD doktrinen (Mutually Assured Destruction) – garantert gjensidig ødeleggelse. Begge parter måtte ha tilstrekkelig reservekapasitet til å overleve et atomangrep og være i stand til å gjengjelde et overraskelsesangrep. Bare i et slikt tilfelle var teorien at USA og Sovjetunionen kunne være ‘sikker’ på at de kunne unngå et overraskelsesangrep. En slik reservekapasitet beslagla selvfølgelig enorme ressurser. Det ble anslått at en atomkrig ville koste minst 150 millioner mennesker livet i første fase, deretter mange flere som et resultat av de forferdelige konsekvensene av en slik krig, om det i det heletatt var mulig å opprettholde noen form for sivilisasjon eller menneskeliv etter en atomkrig. Atomkappløpet og den vanvittige opprustningen førte til at mange mennesker levde i frykt for både muligheten av en tredje verdenskrig og atomkrig, som i sin ytterste konsekvens kunne føre til utslettelse av alt liv på jorden. Trusselen om atomkrig nådde sitt høydepunkt under Cubakrisen i 1962.
Den kalde krigen etter Stalin
Den nye politiske ledelsen etter Stalin utøvde i begynnelsen et kollektivt lederskap, før Nikita Khrusjtsjov framsto som øverste leder (1956 -1964). I en berømt tale (1956) tar han oppgjør med personkultusen og undertrykkelsen under Stalin, og åpner for å lette på undertrykkelsen i Sovjetunionen og i østblokken. Utenrikspolitisk la han fram doktrinen om fredelig sameksistens og fredelig kappestrid. I sum førte dette til en delvis avspenning i den kalde krigen etter Stalins død. Men det som kalles tøværet i østblokken, altså en lettelse av den politiske undertrykkelsen, medførte også en risiko for de post-stalinistiske lederne. Allerede i 1953 måtte russerne slå ned et opprør i Øst-Berlin, etterfulgt av revolusjon i Ungarn og opptøyer i Polen i 1956. Når Ungarn gikk ut det sovjetiske motstykket til NATO, Warszawapakten, ble den ungarske frihetstrangen knust på den mest brutale måten. De nye polske lederne gikk ikke så langt, men forble i Warszawa-pakten og oppnådde dermed en litt friere stilling enn tidligere. Uroen i østblokken viste Khrusjtsjov tøværets klare begrensninger. Han fikk ny selvtillit da Sovjetunionen lyktes med å skyte opp Sputnik-satellitten 4. oktober 1957, den første interkontinentale raketten, før USA klarte å gjøre det samme. Nå kunne i prinsippet atombomber plasseres på disse rakettene. Selv om Khrusjtsjov søkte avspenning og tilnærming til USA og vestmaktene, truet han også ofte med å bruke atomvåpen mot det han oppfattet som Sovjetunionens motstandere, som for eksempel under Suezkrisen i 1956, da han truet med å atombombe England og Frankrike. Khrusjtsjov påstod at Sovjetunionen produserte atomraketter som pølser, men hadde i realiteten bare tre raketter. Amerikanerne observerte dette med å sende sine spionfly U-2 som fotograferte fra stor høyde. Forholdet mellom USA og Sovjetunionen ble forsuret når endelig russerne klarte å skyte ned et U-2 fly i mai 1960 og forgjeves forlangte beklagelse for USA.
Kubakrisen
Situasjonen toppet seg i oktober 1962 da amerikanerne oppdaget at Khrusjtsjov, på tross av forsikringer om det motsatte, hadde utplassert atomraketter på Kuba. Etter revolusjonen i 1959 hadde det nye regimet på Kuba orientert seg stadig nærmere Sovjetunionen. USA innførte blokade og truet med atomkrig, og i 13 dager i oktober 1962 var verden på randen av denne. Sovjetunionen hadde ikke militær mulighet til å støtte Kuba, noe som førte til at Khrusjtsjov gikk på et ydmykende offentlig nederlag da han måtte trekke atomrakettene ut fra Kuba. Men Kubakrisen hadde også langt rekkende virkninger, den bidrog blant annet til at Khrusjtsjov ble avsatt (1964), delvis på grunn av at resten av sovjetledelsen mislike sterkt hva de så som en uansvarlig utenrikspolitikk som ledet til Kubakrisen. Men det nye lederskapet i Russland begynte en kraftig opprustning for å unngå og komme i samme situasjon igjen, mens amerikanerne ‘solte’ seg glansen fra suksessen med Kuba og ble mer og mer distrahert av Vietnamkrigen.
Detente og ny kald krig
På slutten av 1960-tallet var det derfor tilnærmet paritet, likevekt, i det sovjetiske-amerikanske militære styrkeforholdet. Det førte til de første spede forsøk på avspenning, det som skulle bli detente (avspenningspolitikken) under president Lyndon Johnson (1963-69). Amerikanerne oppga forsøket da russerne invaderte Tsjekkoslovakia i 1968. Detente nådde sitt høydepunkt under president Richard Nixon (1969-1974), med undertegning av SALT I-avtalen i 1972. Forholdet ble forsuret mot slutten av 1970-tallet, hvor amerikanerne mislikte sterkt sovjetisk ekspansjon inn i den tredje verden i ly av SALT-avtalen. Det hele kulminerte med den sovjetiske invasjon av Afghanistan i 1979. Invasjonen fikk store konsekvenser for forholdet mellom USA og Sovjetunionen. For første gang hadde Sovjetunionen invadert et land utenfor den interessesonen som var definert etter andre verdenskrig. For USA truet den sovjetiske invasjonen på sikt potensielt den strategisk viktige og oljerike Persiagulfen. President Jimmy Carter (1977-1981) svarte med den den såkalte Carter-doktrinen; ethvert sovjetisk framstøt mot Persiagulfen ville bli møtt med alle midler, inkludert militære motoperasjoner.
Dette førte til en ny omdreining i rustningskappløpet og økende mistro mellom Sovjetunionen og USA, men også til sist jernteppets fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. President Ronald Reagan (1981-89) rustet USA kraftig opp, søkte å begrense overføring av kapital og avansert teknologi til Sovjetunionen, og proklamerte Reagan-doktrinen som ga støtte til anti-kommunistiske geriljabevegelser, særlig i Afghanistan. Noe som i tillegg gjorde sovjetiske ledere særdeles oppbrakt, var når Reagan ikke lenger var villig til å anerkjenne Sovjetunionen som supermakt på linje med USA. Dette hadde vært et av hovedkravene fra russiske ledere under forhandlingene om detente. Nixons anerkjennelse av Sovjetunionen som en supermakt på linje med USA var derfor sentralt for at detente-forhandlingene lyktes. Prestisje er viktig for stormakter.
Historikerne strides om det var Reagans konfrontasjonslinje eller den nye sovjetlederen Mikhail Gorbatsjovs (1985- 1991) reformlinje som førte til Sovjetunionens sammenbrudd og slutt på den kalde krigen. Reformimpulsen i Sovjetunionen kom i første omgang fra hærledelsen og det hemmelige politiet (KGB), som så at landet ble liggende etter USA i den rivende nye teknologiske utviklingen, særlig innen datateknologi og fiberoptikk. Som reformator løsnet Gorbatsjov på grepet hjemme og omdefinerte russiske sikkerhetsbehov slik at det ikke lenger var behov for at Sovjetunionen skulle kontrollere Øst-Europa militært. Uansett hvem som bør krediteres for avslutningen av den kalde krigen, utgjorde Reagans politikk og Gorbatsjovs reformer i sum starten på en prosess som ikke lenger gjorde mulig for kommunistpartiet i Sovjetunionen å opprettholde undertrykkelsen eller å holde kontrollen hverken i Øst-Europa eller på hjemmefronten. Prosessen ledet til jernteppets fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Gaddis, John Lewis. (2007). Den kalde krigen, Penguin Press
- Lundestad, Geir (1975). The American non-policy towards Eastern Europe 1943–1947, Universitetsforlaget
- Lundestad, Geir (2004). Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945, Universitetsforlaget
- Tjelmeland, Hallvard (2006). Den kalde krigen, Samlaget
- Westad, Odd Arne, red. (2000). Reviewing the Cold War: Approaches, Interpretations, Theory, Routledge