Kunsthåndverket i Japan ligger på et høyt nivå, særlig gjelder dette arbeider i lakk, metall og keramikk. Gjenstander i det berømte skattkammer Shosoin viser at lakkunsten allerede på 600-tallet stod meget høyt. Til finere arbeider ble lakken tilsatt ekte gull- eller sølvstøv, og utførelsen varierer fra maleri til relieff (se inro).
Det er få land der kunsthåndverket har en så høy anseelse som i Japan. Det skjer nå og da at eldre kunsthåndverkere med høyt ry får status som «national treasure», en heder som få kunsthåndverkere i andre land er forunt. Det japanske kunsthåndverket har da også lange tradisjoner å bygge på. Allerede under Jomon-perioden (ca. 12 000–300 fvt.) ble det utført kunstnerisk utformet brukskeramikk. I de påfølgende periodene, Yayoi (ca. 300 fvt.–ca. 300 evt.), Kofun (ca. 300–600) og Nara (646–794) ble det stadig sterkere innflytelse fra koreansk og kinesisk kunsthåndverk. Dette gjaldt både keramikk-, lakk-, metall-, glass- og tekstilarbeider. Det er bevart gode eksempler i det keiserlige skattkammeret i Shosoin.
Fujiwaratiden
I Fujiwaratiden (898–1185) ble det utviklet en egen form for lakkarbeid som kalles makie. Blant metallarbeidene hører rustninger, sverd og sverdprydelser (se tsuba) til det ypperste. I begynnelsen av 1200-tallet oppstod, influert av te-seremonien, en keramisk industri i Seto, men fra 1580 ble Kyoto sentret for slike arbeider, oftest steintøy med blyglasurer. Porselen ble fra 1500-tallet fremstilt etter kinesiske og koreanske forbilder, i stor utstrekning for eksport. Helt særegent for Japan er de små belteknappene, netsuke, som gav anledning til en miniatyrskulptur av høy kunstnerisk kvalitet.
Heian
Under Heian-perioden (795–1185) vokste det imidlertid frem en ren japansk stil. Den kom særlig til uttrykk i lakkarbeidene og i metallarbeider som bronsespeil. Tekstilene hadde fargerike mønstre som hadde sine forbilder i maleriet. Under Kamakura-perioden (1185–1333) ble gullakk brukt i stor utstrekning til bruksgjenstander samt til møbler og andre innredningsdetaljer. Innen metallkunsten var det særlig sverd og rustninger som nådde et høyt nivå på denne tiden. Steingodset utviklet seg videre ved de seks keramikkovnene i Sto, Yokoname, Bizen, Shigaraki, Echizen og Tamba. I Seto begynte man ca. 1230 å kopiere de kinesiske keramikktypene jianyao, celadon og quinbai.
Muromachi og Momoyama
Under periodene Muromachi (1333–1572) og Momoyama (1575–1615) arbeidet fremragende kunsthåndverkere med lakk og metall (blant annet våpen). Det var i denne perioden at te-seremonien kom til Japan fra Kina. Den førte til en ny produksjon av steingodsgjenstander til bruk i denne seremonien. Kjente keramikktyper er Shino, Oribe og Raku.
Edo
Edo-perioden (1615–1867) var en rik og produktiv periode for kunsthåndverket. Det skyldes først og fremst at det var en lang, fredelig periode. Edo (nåværende Tokyo) og Kyoto ble kunstneriske sentre. I tillegg til steingodsproduksjonen begynte man også å produsere porselen etter at en koreaner hadde funnet kaolin i nærheten av Arita på øya Kyushu i 1616. Til å begynne med etterlignet man det koreanske blåhvite porselenet, men snart dominerte det kinesisk blåhvite og overglasurdekorerte Quing-porselenet som inspirasjonskilde. Imari-, Kakiemon-, Nabeshima- og Kutani-porselenet ble de fremste typene.
Europeisk interesse for Japan
Under verdensutstillingen i London 1862 fikk det europeiske publikum for første gang opp øynene for japansk kunsthåndverk. Japans deltakelse var ikke et statlig initiativ, men ble arrangert av sir Rutherford Alcock, Storbritannias første diplomat til Japan. Det ble utstilt bronser og emaljearbeider.
Under verdensutstillingen i Paris 1867 var variasjonen større. Denne gang var det den japanske regjering som stod bak deltakelsen. Lakkarbeider, keramikk, silke og tresnitt dominerte Japans utstilling. Keramikken og tresnittene gjorde et enormt inntrykk på kunstnere og keramikere. Fascinasjonen var heftig og påvirkningen så enorm at det resulterte i stilpåvirkningen som fikk navnet japonisme.
På slutten av 1800-tallet ble det produsert en keramikktype med rik dekor i gull og kraftige farger, Satsuma-keramikken. Denne ble særlig eksportert til Europa.
1900-tallet
Mellom 1914 og 1931 ble Japan kraftig industrialisert. Det gikk særlig ut over håndverket. I 1926 startet Soetsu Yanagi, Kanjiro Kawai og Shoji Hamada den japanske folkekunstbevegelsen. Dens oppgave var å bevare og utvikle kunnskapen om det tradisjonelle kunsthåndverket. Arbeidet har båret frukter, og i dag blomstrer det japanske kunsthåndverket. I 1972 ble The Japan Foundation etablert. Hensikten er å videreformidle japansk kultur internasjonalt. Organisasjonen har 25 kontorer over hele verden. Viktig er deltakelsen ved internasjonale utstillinger, der man viser bredden i japansk kultur.
Design etter andre verdenskrig
I årene etter andre verdenskrig var Japan i et økonomisk og politisk vakuum. I 1947 ble landet pålagt en pasifistisk grunnlov, og fra 1945 til 1952 fikk man ikke føre sin egen utenrikspolitikk. Likevel klarte man nok så raskt å gjenoppbygge industrien.
Shinkansen
I 1930-årene hadde man planer om å utvide og utbedre jernbanenettet, samt bygge høyhastighetnett. Grunnet krigen ble prosjektet skrinlagt og først påbegynt i 1950-årene. Takket være store internasjonale lån lyktes man å bli ferdig med den første strekningene mellom Tokyo og Osaka i forkant av de Olympiske Leker i Tokyo 1964. Til dette høyhastighetsnettet Shinkansen ble det utviklet ny sporteknologi og designet nye lok og vogner. Det som kjennetegner lokomotivene er strømlinjeformen for minst mulig luftmotstand.
Teknologi-giganter
Japan satset sterkt på teknologisk utvikling. Flere bedrifter startet i det små. Sony ble etablert i 1946 med et grunnkapital på 190.000 yen og 20 ansatte. Grunnleggeren Masaru Ibuka uttalte at man skulle være den ideale fabrikken og utvikle teknologien med et åpent sinn, og samtidig bidra til japansk kultur. I 1955 laget Sony Japans første transistorradio, TR-55. I 1980-årene vokste firmaet kraftig og hadde suksess med produkter som Walkman TPS-L2 som ble lansert i 1979.
Sony er blant verdens ledende på digital forbrukerteknologi, som kameraer, TV, radio og ikke minst spillkonsoller. I 1994 lanserte Sony PlayStation (SCPH-1000), og har siden vært en av de fremste i dette segmentet.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Rousmaniere, Nicole ed. (2007). Crafting Beauty in Modern Japan, The British Museum Press
- Busch, Jason T. and Catherine L. Futter ed. (2012). Inventing the Modern World : Decorative Arts at the World´s Fairs, 1851–1939, Skira