Ordensforstyrrelse. Løsgjengeri var i lov om løsgjengeri, betleri og drukkenskap av 31. mai 1900 (løsgjengerloven) det forhold at en person «henga seg til ørkesløshet eller drev omkring under slike forhold at det er grunn til å anta at han helt eller delvis skaffet seg midlene til sin livsførsel ved straffbare handlinger eller ved andres ervervsmessige utukt» eller at han «drev omkring og herunder ved voldsom, truende eller påtrengende oppførsel forulempet eller voldte fare for andre».
Løsgjengerloven ble opphevet i 2006, jf. Ot.prp. nr. 113 (2004–2005), men innholdet i straffebestemmelsen mot ordensforstyrrelser i løsgjengerloven § 17 er videreført i straffelovens generelle bestemmelse om ordensforstyrrelser ved i selvforskyldt rus å forulempe eller volde fare for andre (straffeloven § 181).
Det er imidlertid ikke straffbart i seg selv å tigge etter penger.