Løsgjengeri var i lov om løsgjengeri, betleri og drukkenskap av 31. mai 1900 (løsgjengerloven) det forhold at en person hengir seg til ørkesløshet eller driver omkring under slike forhold at det er grunn til å anta at han helt eller delvis skaffer seg midlene til sin livsførsel ved straffbare handlinger eller ved andres ervervmessige utukt, eller at han hengir sig til ørkesløshet eller driver omkring og herunder ved voldsom, truende eller påtrengende oppførsel forulemper eller volder fare for andre.
Løsgjengerloven ble opphevet i 2006, jf. Ot.prp. nr. 113 (2004–2005), men innholdet i straffebestemmelsen mot ordensforstyrrelser i løsgjengerloven § 17 er videreført i straffelovens generelle bestemmelse om ordensforstyrrelser ved i selvforskyldt ruså forulempe eller volde fare for andre (straffeloven § 181).