Versjon 35 av AUF – Store norske leksikon

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) er en norsk, politisk ungdomsorganisasjon stiftet i 1927. AUF er en selvstendig organisasjon, men fungerer som ungdomsparti for Arbeiderpartiet. AUF oppga i 2018 å ha 14 442 medlemmer, og er dermed Norges største ungdomsparti. Astrid Willa Eide Hoem fra Kristiansund er AUF-leder siden 2020.

AUF en viktig rekrutteringskanal for Arbeiderpartiet: Alle partiets statsministre etter krigen hadde vært med i ungdomsbevegelsen, og det samme hadde alle partiledere fra 1918 og frem til Jonas Gahr Støre ble Ap-leder i 2014. AUF har tradisjonelt trukket Arbeiderpartiet mot venstre i politikken. De siste tiårene har dette vært synlig blant annet ved en mer liberal innvandringspolitikk, sterkere hensyn til miljø og klima og en mer restriktiv oljepolitikk. Ungdomspartiet har i tillegg jobbet mot norsk medlemskap i EU, og lagt stor vekt på integrering, anti-rasisme, feminisme og likestilling.

Tradisjonelt har AUF hatt årlige sommerleirer på Utøya i Tyrifjorden for medlemmer fra hele landet. 22. juli 2011 var AUF mål for det verste massedrapet i norsk historie, da en høyreekstremist skjøt og drepte 69 mennesker, de fleste av dem tenåringer, under sommerleiren på Utøya.

AUFs historie

AUF har sine røtter tilbake til stiftelsen av Norges socialdemokratiske ungdomsforbund i 1903. Arbeidernes Ungdomsfylking ble likevel dannet først i 1927, i kjølvannet av partisamlingen mellom Det norske Arbeiderparti og Norges socialdemokratiske Arbeiderparti, som hadde brutt ut i 1921. Da måtte også de to ungdomsorganisasjonene slå seg sammen. AUF sto de første årene til venstre for partiet i flere spørsmål, men i løpet av 1930-tallet fulgte ungdomsorganisasjonen partiets høyredreining i retning av sosialdemokratiet i andre land. AUF gjenopptok det tidligere samarbeidet med de sosialdemokratiske ungdomsforbundene i andre nordiske land og gikk i 1937 inn i den sosialistiske ungdomsinternasjonalen. Det fantes en venstreopposisjon mot denne høyredreiningen, men den vant ikke fram.

1930-tallet ble AUFs storhetstid. Slik Arbeiderpartiet vokste og overtok regjeringsmakten i 1935, slik vokste også AUF fra 11 000 medlemmer til nesten 33 000 i 1938 med avisa Arbeider-Ungdommen som talerør. Også kulturelt var dette en storhetstid der ikke minst de russiskinspirerte tramgjengene med sine ”uniformer” med partiets hammermerke på brystet og faner, sang og deklamering av det politiske budskapet vakte oppmerksomhet og bidro i partiets valgkamper. Forholdet til partiet var i hovedsak bra, selv om det kunne være konflikt i enkeltsaker.

Under andre verdenskrig var både Arbeiderpartiet og AUF forbudt fra 25. september 1940 til den tyske okkupasjonens slutt i 1945. AUFere organiserte eget motstandsarbeid og deltok aktivt i partiets motstand og i Milorg. Produksjon og distribusjon av illegale aviser var viktig, både hjemmefrontens aviser og lokale, illegale aviser laget av AUFere selv. Arrestasjoner rammet hardt, og AUFere ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland. Flere AUFere mistet livet både der og i Norge under krigen. De fleste i venstreopposisjonen i AUF sluttet seg til kommunistenes motstandsarbeid, hvor mange fikk ledende posisjoner og forble der også etter krigen.

Etter frigjøringen opplevde AUF en eksplosiv vekst og oppga etter krigen 50 000 medlemmer. Denne oppslutningen ble kortvarig, og snart stabiliserte medlemstallet seg på det som siden har vært normaltallet rundt 7000–8000. Politisk fulgte AUF lojalt partiets linje i all hovedsak også i sikkerhetspolitikken med tilslutning til NATO. 1950-tallets AUFere er da også blitt kalt den mest partilojale generasjonen så langt. En viss opposisjon kom likevel til uttrykk når det gjaldt opprustningen både innad i partiet og i AUFs blad som nå het Fritt Slag. Rundt 1960 ble Sosialistisk Studentlag ekskludert for sine opposisjonelle holdninger og handlinger. Med utdanningssamfunnet endret også rekrutteringen til AUF seg fra arbeiderungdom til et dominerende innslag av skoleungdom, og medlemsmassen har samtidig blitt yngre.

Perioden etter 1965 ble den mest turbulente både innad i fylkingen og i forholdet til partiet, da sekstiåttergenerasjonen overtok i AUF. Bakgrunnen var først og fremst USAs rolle i Vietnamkrigen. Arbeiderpartiets opprinnelig proamerikanske standpunkt ble erstattet av et mer nøytralt med skyldfordeling og krav om fred. For AUF var ikke dette nok, og på Arbeiderpartiets landsmøte i 1967 klarte AUFs representanter sammen med andre å presse fram et vedtak som fordømte USAs krigføring og erklærte støtte til frigjøringsorganisasjonen FNL, militært sterkt støttet av Nord-Vietnam. Dette ble AUFs største politiske seier innen partiet. I 1969 tok den mest radikale fløyen over ledelsen i AUF og forankret fylkingen på et nei til NATO-standpunkt og på et krav om en mer sosialistisk innenrikspolitikk. Ingen av disse kravene fikk AUF gjennomslag for. AUF presset også partiet til et mindre pro-israelsk standpunkt i konflikten med palestinerne.

Den største konflikten med Arbeiderpartiet og partiets regjering gjaldt spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF (senere EU), som ble en aktuell problemstilling rundt 1970. Partiets statsminister Trygve Bratteli erklærte at han ville gå av dersom det ble flertall mot medlemskap ved folkeavstemningen i 1972. AUF engasjerte seg aktivt i arbeidet mot medlemskap og bidro klart til nei-flertallet. Fylkingen bidro dermed til å felle egen regjering. En del sentrale personer forlot også AUF og sluttet seg til det nye Sosialistisk Valgforbund som gjorde et meget bra valg i 1973, på Arbeiderpartiets bekostning.

Fra 1973 bedret AUFs forhold til moderpartiet seg – begge var svekket og trengte hverandre, selv om AUF fortsatt forfektet mer radikale paroler enn partiet. Særlig under Jens Stoltenbergs ledelse i AUF fra 1985 endret dette siste seg – også motstanden mot Norges NATO-medlemskap ble nå oppgitt. Fram til 1990 var det et relativt bra forhold. I samme periode ble bladet Fritt Slag til Praksis, og fra 1977 til 1993 hadde AUF også status som LOs ungdomsorganisasjon.

Fra 1990 kom en ny fase med voksende avstand til partiet. AUF fikk nå en rød-grønn plattform der miljøpolitikken sto i sentrum og brøt med partiets linje. Denne motsetningen har vart fram til i dag, men har også bidratt til å drive Arbeiderpartiet i mer miljøvennlig retning.

I 1994 kom en ny folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. AUF var nå mer splittet i saken enn i 1972, men flertallet var imot og bidro på ny til egen regjerings nederlag i saken med innsats i Sosialdemokrater mot EU (SME).

I 1995 var AUF gjenstand for stor medieoppmerksomhet, da det ble avdekket at Oslo AUF hadde jukset med medlemstallene for å sikre seg økt offentlig støtte. I kjølvannet av avsløringen ble det iverksatt granskning av en rekke ungdomsorganisasjoner. Flere hadde lignende praksis, men bare i AUF kom det til straffesak, og i 1998 ble fire ledere i Oslo AUF dømt i saken.

I seinere tiår har AUF markert seg med mer radikale krav ikke bare i miljøspørsmål, men også for en mer liberal innvandringspolitikk, støtte til palestinerne i konflikten med Israel og kampen mot rasisme. Forholdet til Arbeiderpartiet, som kom i opposisjon fra 2013, har likevel vært bra.

AUF-ledere

Hjalmar Dyhrendal (1927–1931)
Kåre Hansen (1931–1934)
Gunnar Sand (1934–1945)
Trygve Bratteli (1945–1946)
Rolf Åkervik (1946–1949)
Frank Andersen (1949–1952)
Ivar Mathiesen (1952–1955)
Reidar Hirsti (1955–1958)
Bjartmar Gjerde (1958–1961)
Reiulf Steen (1961–1964)
Ola Teigen (1964–1969)
Hans Raastad (1969–1971)
Bjørn Tore Godal (1971–1973)
Rune Gerhardsen (1973–1975)
Sissel Rønbeck (1975–1977)
Thorbjørn Jagland (1977–1981)
Egil Knudsen (1981–1985)
Jens Stoltenberg (1985–1989)
Turid Birkeland (1989–1992)
Trond Giske (1992–1996)
Anniken Huitfeldt (1996–2000)
Eva Kristin Hansen (2000–2002)
Gry Larsen (2002–2006)
Martin Henriksen (2006–2010)
Eskild Pedersen (2010 – 2014)
Mani Hussaini (2014–2018)
Ina Libak (2018–2020)
Astrid Willa Eide Hoem (2020–)

AUF

AUFs historie

AUF-ledere

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur