Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

OL – olympiske leker

Versj. 34
Denne versjonen ble publisert av Mari Paus 18. juni 2021. Artikkelen endret 10787 tegn fra forrige versjon.

OL er verdens største idrettsstevne der en rekke internasjonale idrettskonkurranser arrangeres under en felles paraply. OL skiller seg fra andre verdensmesterskap ved at det favner om ulike idretter og at det har en form for ideologisk overbygning kalt ‘olympisme’. Dette kommer til uttrykk i åpnings- og avslutningsseremonier og andre symboler som de olympiske ringer og den olympiske ilden.

De olympiske lekene var opprinnelig idrettskonkurranser i den greske antikken som ble regelmessig arrangert i nesten 1200 år. De moderne olympiske leker ble skapt etter initiativ av franskmannen Pierre de Coubertin. Det første moderne OL ble arrangert i Athen i 1896. Det deltok 241 menn fra 14 nasjoner i 43 øvelser.

OL avholdes hvert fjerde år. Innenfor denne fireårsperioden, som er den egentlige betydningen av ordet ‘olympiade’, arrangeres det både sommerleker og vinterleker. Lekene var opprinnelig forbeholdt amatører, men i 1988 åpnet IOC – Den internasjonale olympiske komité for profesjonelle idrettsutøvere, og i dag er skillet så å si borte. Tradisjonen med å gi medaljer i gull, sølv og bronse til de tre beste utøverne i en OL-idrett begynte i 1904.

Kvinner deltok første gang i OL i 1900, i tennis og golf. Siden da har flere og flere OL-idretter blitt åpne for kvinner blant annet svømming i 1912, friidrett i 1928, langrenn i 1952, bryting i 2004 og boksing i 2012. OL i Sotsji i 2014 var første vinter-OL der kvinner deltok i hopprenn. I OL i Paris i 2024 legges det for første gang opp til 50 prosent kvinnelig deltagelse.

Norge har arrangert olympiske vinterleker to ganger, i Oslo i 1952 og på Lillehammer i 1994.

Fra starten i 1896 har OL opplevd en enorm vekst, både i øvelser, idretter og antall utøvere, samt i økonomisk og politisk betydning. Ved sommer-OL i London i 2012, deltok 10 500 utøvere fra 204 nasjoner i 302 medaljeøvelser. IOC har markert at en begynner å nå en grense for vekst, og for første gang på lenge økte ikke lekene i omfang mellom sommer-OL i Beijing 2008, der 10 942 utøvere konkurrerte, og sommer-OL i London i 2012.

Parallelt med veksten i deltakelse har arrangementene blitt stadig mer ekstravagante og kostbare. OL i Sotsji i 2014 var historiens til da dyreste vinterleker med en antatt kostnad på rundt 300 milliarder kroner.

Før 1912 foregikk OL som regel som en del av større utstillinger. I 1900 og 1904 verdensutstillinger, der OL bare var en del av programmet. Først fra 1912 var OL et selvstendig arrangement.

I 1936 (Berlin) ble OL-konkurranser for første gang vist på TV. Senere har utviklingen ført til at publikum over hele verden kan følge konkurransene på nært hold via TV og strømming. Det er nå flere mediefolk enn idrettsutøvere til stede ved lekene, og kringkastingsselskaper betaler store pengebeløp for overføringsrettigheter, som finansieres gjennom reklame.

De paralympiske lekene for utøvere med funksjonsnedsettelser holdes rett etter de olympiske lekene. De vokste fram etter andre verdenskrig som et idrettstilbud for krigsinvalide og har gradvis blitt et større og mer inkluderende arrangement. I 1960 fikk andre enn krigsskadde være med. Fra 1988 ble betegnelsen Paralympics fast.

Medaljer og vinnere

Historikk

Oldtidens idrettsleker ble holdt i Olympia i landskapet Elis på nordvestkysten av Peloponnes, Hellas. Man vet ikke nøyaktig når lekene startet, men en liste over seierherrer, som er bevart hos Evsebios av Caesarea, setter årstallet til 776 fvt. Mye tyder imidlertid på at lekene er ennå eldre. De ble arrangert hvert fjerde år, og regelmessigheten førte til at man på 200-tallet fvt. begynte å betegne intervallene mellom lekene som 'olympiader'. Lekene døde langsomt ut på 300-tallet evt. De ble arrangert siste gang 393, da de ble forbudt av den kristne, romerske keiser Theodosius på grunn av deres hedenske, religiøst pregede karakter.

Pierre de Coubertin tok initiativ til en internasjonal kongress i Paris i 1894 med utsendinger fra flere land, hvor man besluttet å arrangere olympiske leker etter antikkens mønster i Athen 1896.

OL skulle deretter arrangeres hvert fjerde år, som første året i, og feiringen av, en olympiade – en fireårs periode slik de gamle grekere brukte begrepet. Samtidig ble Den internasjonale olympiske komité (IOC), stiftet med 14 medlemmer. Den skulle lede en olympisk bevegelse uavhengig av nasjonale og økonomiske interesser, selv velge sine medlemmer, samt bestemme program, tid og vertsby for lekene og overvåke at deltagerne var amatører.

Nasjoner som sluttet seg til den olympiske bevegelse, opprettet etter hvert nasjonale olympiske komiteer underlagt IOCs regler, blant annet Norges Olympiske Komité i 1905.

Olympiske vinterleker ble første gang arrangert i Chamonix i Frankrike i 1924. Konkurransene ble opprinnelig kalt «internasjonal vintersportsuke», men fikk offisiell status som olympiske vinterleker to år senere.

I perioden 1912–1948 ble det utdelt medaljer innen ulike kunstformer i forbindelse med sommerlekene, i alt 45 gull-, 53 sølv- og 49 bronsemedaljer i arkitektur, skulptur, malekunst, litteratur og musikk. Nordmannen Holger Sinding-Larsen ble tildelt sølvmedalje i arkitekturklassen i 1920. Kunstøvelsene ble lagt ned før OL i 1952. Hovedgrunnen var at det ble stadig vanskeligere å kombinere IOCs amatør-regler med krav om kunstnerisk kvalitet.

Symboler og ritualer

Det er en rekke symboler og ritualer knyttet til de olympiske lekene.

De olympiske ringer er symbolet for IOC og den olympiske bevegelse, designet av Coubertin i 1913. Symbolet består av fem sammenlenkede ringer i hver sin farge: blå, gul, svart, grønn, rød. Ringene symboliserer brorskap og vennskap mellom de fem verdensdelene. OL-ringene symboliserer brorskap og vennskap mellom de fem verdensdelene.

IOCs motto fra 1894 er Citius – altius – fortius, som er latin for 'hurtigere, høyere, sterkere'. Coubertin fikk ideen til mottoet av Henri Didon, tidligere lærer ved en skole i Arcueil, hvor ordene var hugd inn i inngangsfasaden.

Den olympiske ild er en flamme som tennes på hovedarenaen under åpningen av OL og som brenner så lenge lekene varer. Ilden er et fredssymbol hentet fra antikkens leker. Det ble første gang brukt under OL i Amsterdam i 1928.

Det olympiske flagg har de olympiske ringer på hvit bunn og er IOCs offisielle flagg. Det ble presentert i 1914, og første gang benyttet under OL i Antwerpen i 1920.

IOCs motto fra 1894 er Citius – altius – fortius, som er latin for 'hurtigere, høyere, sterkere'. Coubertin fikk ideen til mottoet av Henri Didon, tidligere lærer ved en skole i Arcueil, hvor ordene var hugd inn i inngangsfasaden.

Den olympiske ed er et løfte og ridderlighetserklæring formulert av Coubertin, som avlegges av en idrettsutøver fra arrangørlandet ved åpningen av OL. Den lyder: «På vegne av alle konkurrenter lover jeg at vi vil delta i disse olympiske leker, idet vi respekterer og holder fast ved de lover som gjelder, i sann sportsånd til ære for idretten og til heder for våre lag». I 2000 kom et tillegg om å drive idretten dopingfritt. Den olympiske ed ble første gang brukt under OL i Antwerpen i 1920. Fra 1972 avlegges også et lignende løfte av en representant for dommerne.

Coubertin står også bak det uoffisielle olympiske valgspråket: Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.

Den olympiske hymne er en komposisjon som blant annet benyttes ved åpningen og avslutningen av OL, innført som offisiell hymne av IOC i 1958.

Politiske forhold

De olympiske lekene har vært gjenstand for politisk konflikt. Etter første verdenskrig var Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia utestengt fra OL i Antwerpen i 1920. Tyskland var også utestengt fra lekene i Paris i 1924.

OL i Berlin i 1936 ble truet av boikott på grunn av Hitlers rasepolitikk. Etter et ultimatum fra IOC bøyde Hitler av, slik at kvalifiserte jødiske utøvere skulle få representere Tyskland. I praksis fikk dette liten betydning fordi jødiske idrettsutøvere hadde få sjanser til å kvalifisere seg, blant annet fordi de ikke hadde adgang til idrettsanlegg i Tyskland. Arrangement ble også maksimalt utnyttet som propaganda fra tysk side.

Etter annen verdenskrig ble Tyskland og Japan utestengt 1948 (London og St. Moritz). Tyskland stilte med et felles lag fra Øst- og Vest-Tyskland 1952–64, 1952 riktignok bare med vesttyske utøvere på laget (1952 også eget lag fra Saarland i sommerlekene). De to tyske statene hadde separate lag 1968–88, men benyttet felles flagg 1968.

Sør-Afrika var utestengt fra OL i perioden 1964 til 1988 på grunn av landets apharteid-politikk, også på idrettsbanen.

Sovjetunionen deltok første gang i sommerlekene 1952 (Helsinki), i vinterlekene 1956 (Cortina). Landets innmarsj i Ungarn samme år, sammen med Suez-konflikten, førte til at seks land boikottet sommerlekene i Melbourne 1956. Dette er for øvrig eneste gang arrangementet er blitt delt mellom to land, da konkurransene i ridesport ble holdt i Stockholm tidligere på året pga. strenge australske karantenebestemmelser. OL i Moskva 1980 ble boikottet av 65 land, deriblant Norge. Boikotten var et resultat av Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan året før og skjedde på initiativ fra USA, men av de store nasjonene var det bare USA, Vest-Tyskland og Japan som fulgte boikotten. 14 land, alle kommunistiske, holdt seg til gjengjeld borte fra OL i Los Angeles 1984; deriblant stormaktene Sovjetunionen og DDR. Ved lekene 1992 (Barcelona og Albertville) representerte et lag fra Samveldet av uavhengige stater (SUS) det tidligere Sovjetunionen. Her deltok alle tidligere Sovjet-republikker minus de baltiske stater, som hadde egne lag. Fra og med vinterlekene i Lillehammer 1994 har Russland deltatt med separat lag, som landet gjorde 1900–12.

Kina deltok første gang i sommerlekene 1932 (Los Angeles) og i vinterlekene 1980 (Lake Placid). De holdt seg borte fra sommerlekene 1956–80 i protest mot at Taiwan fikk delta. I OL 1976 (Montreal) deltok heller ikke Taiwan. Fra 1984 har både Kina og Taiwan deltatt.

Fra og med 2000 har Nord- og Sør-Korea marsjert sammen inn under åpningsseremonien under et felles flagg, men landene har for øvrig konkurrert hver for seg.

I OL i Mexico i 1968 protesterte afrikansk-amerikanske deltakere mot rasisme i det amerikanske samfunnet. Her ble også over 250 studenter drept av hæren før lekene startet, under en demonstrasjon mot pengebruken ved arrangementet. Under OL i Sydney i 2000 ble åpningsseremonien brukt til å vektlegge de australske urinnvånernes kultur, noe som ble sett på som et begynnende forsoningsarbeid mellom myndighetene og urbefolkningen

Den største tragedien i de olympiske lekers historie inntraff ved sommerlekene i München i 1972. Arabiske terrorister trengte seg inn i olympialeiren og tok israelske idrettsutøvere som gisler, og 11 israelere, fem terrorister og en vesttysk politimann ble drept. Siden har sikkerhetstiltakene ved olympiske leker vært omfattende og økende.

OL i Sotsji i 2014 har også vært gjenstand for kritikk i og med at arrangørlandet, Russland, har blitt anklaget for tvilsomme holdninger til demokrati og menneskerettigheter generelt, og for dets behandling og lovgivning rettet mot homofile spesielt.

Doping

Etter andre verdenskrig er bruk av dopingmidler blitt et problem i olympisk idrett som i idrett generelt, selv om stoffer som stryknin og alkohol ble benyttet allerede fra rett etter 1900.

I OL 1960 (Roma) døde den danske syklisten Knut Jensen under landeveisrittet, og IOC innførte dopingforbud og dopingkontroller i OL 1968 (Mexico by). I perioden 1968–96 ble 48 utøvere avslørt som dopingbrukere i sommerlekene, de fleste innen vektløfting og friidrett; i tillegg 5 utøvere i vinterlekene.

Flest utøvere ble tatt 1976 (Montreal), 1984 (Los Angeles) og 1988 (Seoul), siste gang også tre gullvinnere, blant annet Ben Johnson, vinneren av 100 m. Fra 1999 samarbeider IOC med det nye World Anti-Doping Agency (WADA) om et utvidet kontrollprogram før og under lekene, som førte til at seks medaljevinnere, derav tre med gull, ble avslørt som dopingbrukere både i 2000 (Sydney) og i 2004 (Athen).

Den største dopingskandalen skjedde likevel i vinterlekene i 2002 (Salt Lake City), der langrennsløperne Johann Mühlegg, Larissa Lazutina og Olga Danilova ble diskvalifisert etter å ha vunnet til sammen fem distanser.

Liste over moderne olympiske leker

Nr.

År

By/Land

Øvelser

Nasjoner

Deltakere

Nordmenn
1 1896 Athen, Hellas 43 14 241 0
2 1900 Paris, Frankrike 95 24 997 8
3 1904 St. Louis, USA 91 12 651 0
1906 Athen, Hellas¹ 78 20 884 30
4 1908 London, Storbritannia 110 22 2008 58
5 1912 Stockholm, Sverige 102 28 2407 191
6 1916 Berlin, Tyskland Ikke arrangert
7 1920 Antwerpen, Belgia 154 29 2626 190
8 1924 Paris, Frankrike 126 44 3089 62
9 1928 Amsterdam, Nederland 109 46 2883 51
10 1932 Los Angeles, USA 117 37 1332 5
11 1936 Berlin, Tyskland 129 49 3963 72
12 1940² Tokyo, Japan, Helsinki, Finland Ikke arrangert
13 1944 London, Storbritannia Ikke arrangert
14 1948 London, Storbritannia 136 59 4104 79
15 1952 Helsinki, Finland 149 69 4955 105
16 1956 Melbourne, Australia³ 145 72 3314 24
17 1960 Roma, Italia 150 83 5338 43
18 1964 Tokyo, Japan 163 93 5151 26
19 1968 Mexico by, Mexico 172 112 5516 47
20 1972 München, Tyskland 195 121 7134 116
21 1976 Montreal, Canada 198 92 6084 64
22 1980 Moskva, Sovjetunionen 203 80 5179 0
23 1984 Los Angeles, USA 221 140 6829 107
24 1988 Seoul, Sør-Korea 237 159 8391 71
25 1992 Barcelona, Spania 257 169 9356 95
26 1996 Atlanta, USA 271 197 10 318 98
27 2000 Sydney, Australia 300 200 10 651 95
28 2004 Athen, Hellas 301 201 10 625 52
29 2008 Beijing, Kina 302 204 10 942 85
30 2012 London, Storbritannia 302 204 10 820 64
31 2016 Rio de Janeiro, Brasil 306 207 11 238 62

¹ Jubileumsleker, ikke lenger anerkjent som offisielle leker av IOC.

² Tokyo trakk seg som arrangør i 1938. Deretter ble Helsinki tildelt lekene, men også de trakk seg i mai 1940

³ Konkurransene innen ridesport ble holdt i Stockholm på grunn av strenge australske karantenebestemmelser for hester

Nr.

År

By/Land

Øvelser

Nasjoner

Deltakere

Nordmenn
1 1924 Chamonix, Frankrike 16 16 258 14
2 1928 St. Moritz, Sveits 14 25 464 28
3 1932 Lake Placid, USA 14 17 252 19
4 1936 Garmisch-Partenkirchen, Tyskland 17 28 646 30
5 1948 St. Moritz, Sveits 22 28 669 49
6 1952 Oslo, Norge 22 30 694 76
7 1956 Cortina d'Ampezzo, Italia 24 32 821 43
8 1960 Squaw Valley, USA 27 30 665 29
9 1964 Innsbruck, Østerrike 34 36 1091 57
10 1968 Grenoble, Frankrike 35 37 1158 65
11 1972 Sapporo, Japan 35 35 1006 69
12 1976 Innsbruck, Østerrike 37 37 1123 49
13 1980 Lake Placid, USA 38 37 1072 66
14 1984 Sarajevo, Jugoslavia 39 49 1272 58
15 1988 Calgary, Canada 46 57 1423 66
16 1992 Albertville, Frankrike 57 64 1801 83
17 1994 Lillehammer, Norge 61 67 1737 94
18 1998 Nagano, Japan 68 72 2176 83
19 2002 Salt Lake City, USA 78 77 2399 81
20 2006 Torino, Italia 84 80 2508 74
21 2010 Vancouver, Canada 86 82 2566 95
22 2014 Sotsji, Russland 98 88 2780 110
23 2018

Pyeongchang, Sør-Korea

 102 92 2833 99

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bergeland, Inge: Olympiske vinterleker 1924-1994 : høydepunkter, resultater og medaljevinnere, 1998
  • Bjørnsen, Knut, red.: Den offisielle boken fra de XVII Olympiske vinterleker, Lillehammer 1994, 1994
  • Dalby, Åge m.fl.: Olympiske sommerleker 1896-2004, 2004
  • Guttmann, Allen: The Olympics : a history of the modern games, 2nd ed., 2002
  • Jorsett, er. & Aage Møst: Boken om de olympiske vinterlekene, 1991
  • Jorsett, Per: 100 år med olympiske leker : Norges olympiske komités offisielle jubileumsbok, 1996
  • Spivey, Nigel: The ancient Olympics, 2004,
  • Stolt, Åke: Ingen lek utan eld : en olympisk krönika från Aten till Aten, 2004
  • Swaddling, Judith: The ancient Olympic Games, updated ed., 2004