Religiøse ordener er organiserte sammenslutninger for det asketiske liv. Asketsamfunnene i øst spredte seg på 300-tallet til Vesten og fikk her tidlig i middelalderen en fastere organisasjon med forskrifter for gudstjenesten og det daglige liv. Benedikt fra Nursia var banebrytende; benediktinerne (fra 500-tallet) var opprinnelig ikke en orden i egentlig forstand, idet hvert kloster var selvstendig. En sammenslutning av klostre av samme type kom på 900-tallet, først i form av Cluny-kongregasjonen, senere camaldulenserne og vallombroserne, cistercienserne og premonstratenserne fra 1000- og 1100-tallet. Korstogsbevegelsen førte til at geistlige ridderordener ble dannet. Laterankonsilet 1215 ønsket å sette stopp for dannelsen av nye ordener, men ordensvesenet tok et nytt oppsving og antok nye former i tiggerordenene: dominikanere, fransiskanere (med de kvinnelige klarisser) og karmelittene. – Etter reformasjonen kom kapusinere, jesuitter o.fl.
For oversikt over religiøse ordener, se Nøkkelbindets tabell Ordener.