Fraktur er en gotisk skriftform med overveiende spisse, brutte former, men med noe mer avrundede former enn teksturskriften, som fra første halvdel av 1500-tallet ble den dominerende gotiske trykkskriften.
Frakturskriften er den eneste gotiske skriftformen som ble skapt som trykkskrift. Frakturen er mindre ekstrem enn tekstur, men strammere enn schwabacher. Den har enkelte avrundede og mykere strekelementer og skaper et lysere og vennligere tekstbilde.
Bak skriften står den tysk-romersk keiser Maximilian 1 av Habsburg (1459–1519). Han ønsket å få laget en trykkskrift av den formelle håndskriften som ble brukt i hans kanselli, en elegant form for bastarda som gikk under navnet Kanzlei. En forløper for frakturen ble benyttet i Maximilians store heltedikt Teuerdank trykt i 1517, som beskriver keiserens frierferd til Maria av Burgund. En fullverdig versjon ble skåret i flere størrelser av treskjæreren Hieronimus Andrea og ble første gang benyttet av Maximilians hoffboktrykker Hans Schönsperger i 1520.
Det var Martin Luther som i størst grad bidro til å spre frakturen og gjøre den til den dominerende gotiske skriftformen i de tysktalende områdene, Skandinavia og Baltikum i de neste hundreårene. Luthers første bibel ble trykt med schwabacher, men senere utgaver, samt andre publikasjoner som Luther produserte i store mengder, kom med fraktur.
De skandinaviske landene forlot frakturen til fordel for antikva i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, Sverige først og Norge sist. I Tyskland ble frakturen et nasjonalt idiom, særlig under isolasjonen under Weimarrepublikken, og senere under nazismen på 1930-tallet. Men 3. januar 1941 sendte Hitler ut et dekret som gjorde slutt på frakturen som tysk nasjonalskrift.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Carter, Harry: A View of Early Typography up to about 1600. 2002.