Fraktur er en gotisk skriftform med spisse, brutte former, men med noe mer avrundede former enn teksturskriften, som fra første halvdel av 1500-tallet ble den dominerende gotiske trykkskriften.
Frakturskriften er den eneste gotiske skriftformen som ble skapt direkte som trykkskrift. Frakturen er mindre ekstrem enn tekstur, men strammere enn schwabacher, og har enkelte avrundede og mykere strekelementer.
Bak denne skriften står den tysk-romersk keiser Maximilian I av Habsburg (1459–1519). Han ønsket å få laget en trykkskrift av den håndskriften som ble brukt i hans kanselli, en elegant form for schwabacher som gikk under navnet «Kanzlei». Skriften ble skåret i flere størrelser av treskjæreren Hieronimus Andrea, og ble omkring 1520 første gang benyttet av Maximilians hoffboktrykker Hans Schönsperger.
Men det var Martin Luther som i størst grad bidro til å spre frakturen og gjøre den til den dominerende gotiske skriftformen i de tysktalende områdende og i Skandinavia og Baltikum i de neste hundreårene. Hans første bibel ble trykt med schwabacher, men senere utgaver, samt andre publikasjoner som Luther produserte i store mengder, kom med fraktur.
De skandinaviske landene forlot frakturen til fordel for antikva i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, Sverige først og Norge sist. I Tyskland ble frakturen et nasjonalt idiom, særlig under isolasjonen under Weimarrepublikken, og senere under nazismen på 1930-tallet. Men 3. januar 1941 sendte der Führer ut et dekret som gjorde slutt på frakturen som tysk nasjonalskrift.