der Führer, der Führer var en betegnelse på Adolf Hitler både i hans egenskap av leder for partiet NSDAP og som Tysklands statsoverhode.
1. august 1934, da Hitler forsto at president Paul von Hindenburg lå på dødsleiet, fikk han som rikskansler regjeringen til å vedta den såkalte Loven om statsoverhodet til Det tyske riket. Denne innebar å slå sammen embetene som president og rikskansler, samt overdra funksjonen som president midlertidig til Hitler. Loven trådte i kraft ved Hindenburgs død dagen etter. Som Tysklands kombinerte regjeringssjef og statsoverhode besluttet Hitler å ta tittelen Fører og rikskansler. Begrunnelsen hans var at tittelen president var uløselig forbundet med Hindenburg. Nytt presidentvalg ble ikke utlyst. I stedet gjennomførte regjeringen allerede 19. august 1934 en folkeavstemning, der velgerne ble forelagt spørsmålet om de bifalt den nye loven. 89,93 prosent stemte ja og 10,07 prosent nei.
Etter dette innehadde Hitler permanent den offisielle tittelen Tysklands fører og rikskansler. Til vanlig i Tyskland ble han omtalt som der Führer og tiltalt som mein Führer (min Fører). I den nasjonalsosialistiske ideologien het det at i Hitlers person «er partiets, statens og folkets enhet virkeliggjort».
Tittelen der Führer bortfalt ved Hitlers død 30. april 1945, idet han i sitt politiske testamente, nedskrevet tidligere samme dag, hadde besluttet å gjeninnføre presidenttittelen og skille funksjonene som statsoverhode og regjeringssjef. Hitler utnevnte Karl Dönitz til ny president og Joseph Goebbels til ny rikskansler. Sistnevnte begikk selvmord en dag senere, hvorpå Dönitz utnevnte grev Lutz Schwerin von Krosigk til ny regjeringssjef, men nå med tittelen Ledende minister.
Tilsvarende betegnelser på italiensk og spansk er il Duce (brukt om Benito Mussolini) og el Caudillo (om Francisco Franco).