Brezjnev-doktrinen er en betegnelse brukt i den vestlige verden om den retten de sosialistiske landene – særlig Sovjetunionen – skulle ha til å gripe inn i et annet lands indre forhold hvis de anså det sosialistiske systemet der for truet.
Brezjnev-doktrinen fikk navn etter Leonid Brezjnev, generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP).
Betegnelsen ble først tatt i bruk i forbindelse med Warszawapaktlandenes invasjon i Tsjekkoslovakia 21. august 1968.
En omfattende presentasjon av doktrinen ble fremlagt av professor Sergej Kovaljov i en artikkel i det sovjetiske partiorganet Pravda i september 1968. I artikkelen heter det at «formell overholdelse av et lands selvbestemmelsesrett i den konkrete situasjon som oppstod i Tsjekkoslovakia, ville ha medført selvbestemmelsesrett for det arbeidende folks fiender og ikke for det arbeidende folk og massene [...]. Sovjetunionen og de andre sosialistiske land gjør ikke krav på noen rett til å eksportere revolusjon, men i Tsjekkoslovakia benyttet de sin rett til å forhindre import av kontrarevolusjon til landet.»
Sovjetunionen oppgav doktrinen i slutten av 1980-årene og muliggjorde dermed de demokratiske omveltningene i Øst-Europa. På et utenriksministermøte i Warszawapakten i oktober 1989 ble det offisielt erklært at en slik rett ikke lenger eksisterte.