Hovedøya er en 469 dekar stor øy beliggende i indre havnebasseng i Oslo. Øya med anlegg eies i dag av Oslo kommune, og er et populært utfartssted for turgåing, bading og andre friluftsaktiviteter.
Hovedøya er spesielt kjent som naturreservat og for sine kulturminner med ruiner etter et munkekloster fra 1147 og militæranlegg fra 1800-tallet. Hovedøya ble fredet 19. mai 2006 og det er nå 2 reservater, 1 naturminne, 2 plantefredningsområder og ett landskapsvernområde på øya. Det er helårlig rutebåtforbindelse til Hovedøya fra Rådhusbrygge 4.
Navnet
Hovedøya nevnes flere steder i kongesagaene med det norrøne ordet hǫfuð for «hode», men som også har en avledet form i betydningen «høyde». Fra 1500-tallet finner vi skriftlige former som Hwdøyn, Hudøn og Huøe som ble til den lokale navneformen Huøya fra 1700-tallet, i betydningen «høydeøya». Det antas at dette skriver seg fra den 47 meter høye Hovedøykollen, en bergkolle på den østlige tangen, som dannet et godt synlig sjømerke ved innseilingen til Christiania havn. På kart fra 1700- og 1800-tallet blir navnet på øya skrevet som Huøya, Hvøen og Hue Øe, inntil den dansk-norske skriveformen Hovedøen etter hvert ble den vanligste. Med den senere fornorskningen av skrivemåten fikk man den nåværende Hovedøya.
Flora og geologi
Hovedøya har en interessant geologi med mye rikt kalkberg fra ordovicium med innslag av den harde, vulkanske bergarten diabas, og fossiler fra ordovicium som er godt synlig flere steder. Byggestein av både diabas og kalkstein ble brukt til byggingen av munkeklosteret og de senere kanonbatteriene på øya.
Hovedøya har et variert kulturlandskap og en rik flora med gode vekstforhold for sjeldne plantearter som bare forekommer på øya.Berggrunnen er kalkstein og skifer, og på dette tørre og varme underlaget finner vi flere reliktplanter fra den varmere klimaperioden for flere tusen år siden (se reliktflora). Her er bl.a. nordgrensen for kubjelle og bakkekløver. Enkelte plantearter ble muligens innført av cisterciensermunkene i middelalderen.
Historikk
Under de urolige borgerkrigsårene i høymiddelalderen og striden om hvem som skulle være konge i Norge, kom det til kamp mellom kong Sverres birkebeinerhær og oslobiskop Niklas Arnesons baglerhær i Oslo den 25. juli 1197. Usett fra Oslo hadde kong Sverre lagt til på sørvestsiden av Hovedøya med en stor flåte og 6000 mann, og abbeden ved cistercienserklosteret ga birkebeinerne lov til å bruke øya som base. Morgenen den 25. var kong Sverre til messe i klosterkirken, deretter gikk han opp på Hovedøykollen med utsikt mot Oslo for å legge en slagplan. I Sverres saga står det at kongen delte hæren i to, en del la til ved Øra nær kongsgården mens hovedstyrken angrep bryggene som vendte ut i Bjørvika. Det var stort mannefall på begge sider, men birkebeinerne gikk seirende ut, baglerhæren flyktet mens kongens hær ble værende en måneds tid ved klosteret på Hovedøya. Ved senere anledninger ble Hovedøya igjen brukt som oppmarsjområde for nye angrep på Oslo.
Cistercienserklosteret
Etter invitasjon fra erkebiskop Vilhelm av Oslo gikk abbed Philippus og 12 munker i land på Hovedøya i mai 1147 og etablerte et kloster på øya. Munkene tilhørte cistercienserordenen fra klosteret Kirkstead (Kirkested på norrønt), Lincolnshire i England, og bygget videre på St. Edmundskirken som allerede sto på stedet, og som er datert til rundt 1100-tallet. Selv om cistercienserordenen i utgangspunktet førte et asketisk levesett, ble abbeden på Hovedøya en mektig person og klosteret svært rikt med en rekke eiendommer i middelalderbyen Oslo og i nærområdet, blant annet storgårdene Ladegaardsøen (Bygdøy), Bogstad, Frogner og Ullern. Munkene var driftige handelsmenn og i en kilde fortelles det at munkene eide et skip som bar navnet Hovedøybussen. En busse var en bred båttype med god lasteevne, gjerne utstyrt med to master og mye brukt som transportskip i Nordsjøbassenget på 1200- og 1300-tallet. Tollregnskaper fra byen Lynn i East Anglia i 1307 viser at Hovedøybussen ankom flere ganger i året mellom april og oktober, lastet med huder, plank, noe pelsverk og smør. Munkene fra Hovedøya besøkte moderklosteret i England én gang i året og bragte med seg overskuddet av varer, blant annet sild i tønner, tørrfisk og trelast, samt varer som munkene hadde fått inn i landskyld.
I et politisk renkespill rundt kongemakten i Norge og i Danmark, støttet abbeden på Hovedøya den tapende part i oppgjøret, og søndag 21. januar 1532 ble klosteret plyndret, brent og senere revet til grunnen av lensherren på Akershus, Mogens Gyldenstjerne. Abbeden ble arrestert, alt gods overført til kongen og etter innføringen av reformasjonen i 1536 ble cistercienserordenen forbudt i kongeriket.
Fra 1540-årene ble klosterruinene brukt som steinbrudd og stein herfra ble brukt til utvidelsesarbeider på Akershus slott og festning. Men allerede på 1200-tallet var det steinbrudd på Hovedøya, fra til sammen 12 forskjellige anlegg på øya ble stein brutt til byggevirksomheter i Oslo og til Akershus slott- og festning gjennom århundrene.
Skipsbygging
På 1600-tallet var Hovedøya statens eiendom. Det var forlagt soldater på øya og flere bygninger og militære anlegg ble anlagt, i tillegg var deler av øya bortforpaktet til private. Når bygging av skip på Hovedøya begynte, vites ikke sikkert men i lensregnskapet for Akershus festning nevnes at det i 1635 ble bygget et norsk defensjonsskip i Christiania for borgernes regning. I løpet av det neste tiåret blir flere skip bygget på samme sted, og siden man ikke vet om andre skipsbyggingsvirksomheter i Christianias umiddelbare nærhet på 1600-tallet, utenom Sandvika i Bærum, regnes det som sikkert at byggestedet er Hovedøya.
På Christian 4s tid var det enklere å etablere midlertidige orlogsverft med nødvendige faste installasjoner på steder med rikelig tilgang på kvalitetstømmer. Slikt tømmer fant man blant annet i Ekebergåsen og på Bygdøy, der det var store eikeskoger. Faglærte håndverkere ble sendt fra det kongelige orlogsverftet på Bremerholm i København, og disse sto for byggearbeidet, opplæring og ledelse av lokale håndverkere. Når byggeoppdraget var ferdig, eller når tilgangen på eiketømmer var oppbrukt, ble orlogsverftet nedlagt eller flyttet til et annet sted.
Første gang orlogsverftet på Hovedøya dukker opp i arkivene og lensregnskapet til Akershus, er i 1645. I et kongebrev fra 11. mai det året, beordres den skotske skipsbyggmester James Robbins fra Bremerholm til Christiania for der å bygge ett orlogsskip til den dansk-norske flåten. Samtidig ble det oppført forskjellige lagerhus, verksteder, båthus og boliger i tilknytning til anlegget. Christian 4s svigersønn, Hannibal Sehested, som både var stattholder i Norge og lensherre til Akershus len, sto for levering av tømmer og jernfang til skipet, i tillegg til lønn til skipsbyggmesteren og hans svenner. Bremerholm orlogsverft skulle stå for leveringen av forskjellig utstyr til fartøyet, som seil, diverse redskap, anker, tau, blokker osv.
Orlogsskipet, som fikk navnet Hannibal, ble delvis finansiert av norske skatteinntekter, det tilsvarte omtrent et halvt norsk statsbudsjett på den tiden. Ved sjøsettingen den 18. oktober 1647 var Hannibal blant de største krigsskipene i den dansk-norske flåten; en todekker med et deplasement på ca. 1200 tonn, bestykningen besto av opp til 63 kanoner og besetning varierte fra 286 til 323 mann. Mester Robbins og sønnen fikk etter overleveringen av Hannibal kontrakter på byggingen av ytterligere to orlogsskip som ble bygget parallelt og sjøsatt i 1650. Christian 4. hadde allerede gitt det første av disse to skipene navnet Prins Christian, en fregatt på 1300 tonn med to lukkede batteridekk. Det tredje orlogsskipet som ble levert året etter sjøsettingen skulle bli kongens regalskip og et av Europas største krigsskip; et imponerende fartøy på ca. 2000 tonn, tre dekk, 108 kanoner og rikelig dekorert med fargelagte utskårne ornamenter. Christian 4. fikk ingen glede av skipet, han døde i 1648 og sønnen Fredrik 3. ga skipet navnet Sophia Amalia, oppkalt etter sin kone og dronning.
Kildene er usikre på hvor mange orlogsskip som ble bygget på Hovedøya, det varier fra 9 til 12 større og mindre fartøy i perioden 1635 til 1679. I slutten av 1670-årene var aktiviteten på orlogsverftet redusert før det ble avviklet, og virksomheten gikk over til å bygge sivile fartøy til utpå 1700-tallet en gang. I dag er det ingen som med sikkerhet kan si hvor verftet lå, en teori er at slippen lå i Sandbukta der båtforeningene holder til i dag.
Karl 12.
Under Den store nordiske krig invaderte svenske styrker Norge under Karl 12. og angrep Christiania den 21. mars 1716. Angrepet foregikk over isen, men salver fra de norske kanonbatteriene slo opp isen og de svenske styrkene måtte redde seg i land på blant annet Hovedøya. I ly av mørket klarte svenskene å ta seg over til Bygdøy og Christiania ble etter hvert inntatt. Etter en mislykket beleiring av Akershus festning, trakk svenskene seg ut av byen i slutten av april, og helt ut av Norge i begynnelsen av juli.
Militære anlegg
I 1808 ble det anlagt to kanonbatterier på Hovedøya som kunne kontrollere innseilingen til Christiania, og i løpet av 1820-årene ble det bygget flere krutthus som kunne lagre store mengder krutt, både til de to batteriene og til Akershus festning. I løpet av de neste tiårene ble det oppført ytterligere bygninger for militære formål; Lavetthuset i 1847 ble brukt til oppbevaring av kanonlavetter, og et militært laboratorium bygget i 1850 som senere ble ombygget til Kommandantbolig. Begge bygningene står der i dag.
Karantenestasjon
Mot slutten av 1800-tallet hadde Kristiania blitt en industri- og skipsfartsby med en livlig handel over havna, spesielt fra slutten av 1870-årene etter at havnevesenet hadde anskaffet en isbryter som gjorde skipsfarten til en helårig virksomhet. Økt handel og kontakt med utlandet førte til større risiko for epidemibølger fra andre land og Kristiania ble flere ganger rammet av koleraepidemier. Myndighetene innførte derfor en begrenset karantene for ankomne skip. Hovedøya var militært område, avstengt for allmenn ferdsel og passet bra til formålet da det i 1872 ble opprettet en karantenestasjon med sengeplass til 13 pasienter. Karantenestasjonen lå isolert og utilgjengelig til i vannkanten på Sandtangen, nordøst på øya med bratt stigning til øyas øvrige terreng. Ankomne skip fra utlandet som førte gult smitteflagg måtte ankre opp ved karantenestasjonen, og syke ble bragt i land til det isolerte anlegget. Etter hvert besto Hovedøen Lazareth av fire bygninger, men da Ullevål Sykehus ble utvidet i 1920-årene, ble driften av smittevernstasjonen på Hovedøya flyttet dit og i 1931 ble lasarettet nedlagt. Frem til slutten av 1960-tallet ble bygningene til det tidligere lasarettet benyttet som boliger, men da Hovedøya ble avfolket i 1970 overtok Oslo Havnepoliti anlegget, inntil etaten flyttet inn i det nyoppussede Skur 30 på Nordre Akershuskai. Bygningene til den tidligere karantenestasjonen på Hovedøya ble revet og i dag står bare rester av noen grunnmurer igjen ved vannkanten. (se del av kart;Kartverket 1908 Kristiania omegnskart, Hovedøen).
Båtforeninger
Norges eldste båtforening, Revierhavnens Baatforening, ble stiftet i Christiania den 28. april 1853 og hadde sine båter i sjøkanten nedenfor Grev Wedels plass i Bjørvika. Foreningen måtte i flere omganger flytte sin virksomhet lenger utover til Vippetangen i forbindelse med havneutvidelser, men i 1905 fikk foreningen sin nåværende plass, og er den største båtforeningen på Hovedøya. Våren 1963 flyttet også Akerselvens båtforening, Jernbanens Båtforening og Arbeidernes Båtforening sine virksomheter til Hovedøya i forbindelse med anlegg av kulvert over Akerselva.
Gardeleir
Fra omkring 1850 ble Hovedøya nedlagt som eget forsvarsanlegg, men fra 1914 til 1940 benyttet HM Kongens Garde øya som øvingsområde for rekrutter. En brakkeleir ble anlagt til formålet, men ingen er bevart fra denne perioden, utenom muligens den såkalte Tiern, en mindre bygning som ligger like ved fergeleiet.
Folkebad
I 1897 fikk kommunen overta strandlinjen langs Akershus festning, og arbeidet med utvidelsen av havnen rundt Vippetangen det neste tiåret fortrengte badehusene som sto langs vannkanten. En rekke badeanlegg ble etablert lenger unna havnebassenget og til sommersesongen 1914 ble et kommunalt badeanlegg anlagt på sørsiden av Hovedøya, med adskilte avdelinger for kvinner og menn. Den første sesongen ble anlegget besøkt av ca. 120 000 badende. I 1924 ble badeanlegget utvidet, på en god sommerdag løste så mange som 6 400 badende inngangsbillett til badeanlegget, rekordsesongen ble satt i 1925 med 336 000 solgte billetter. Etter hvert som forurensningen i indre Oslofjord ble verre, stengte helsemyndigheten badeanlegget i 1951, og størstedelen av anlegget ble revet. I dag står det igjen kun 15 % av det opprinnelige badeanlegget.
Brakkeleir
Under andre verdenskrig tok de tyske okkupasjonsstyrkene i bruk Hovedøya og anla en stor brakkeleir for innkvartering av militært personell.
Fra oktober 1945 ble de samme brakkene benyttet av Statens interneringsleir for kvinner, en leir som internerte norske kvinner som hadde hatt samkvem med eller fått barn med okkupasjonsmaktens soldater. 1100 kvinner ble uten lov og dom holdt internert her i kortere eller lengre tid frem til april 1946.
Frem til midten av 1950-tallet ble deler av brakkeleiren benyttet til midlertidig boliger i en tid da det var stor boligmangel i Oslo. 150 familier bodde på Hovedøya i disse årene.
Rekreasjon
Hovedøya er et attraktivt rekreasjonsområde og har ved siden av severdighetene kiosk og kafé med servering i sommersesongen, samt restauranten Revierhavnen Kro som er åpen for medlemmer av båtforeningene eller etter avtale.
Kystled Oslofjorden administrerer utleie av to kystledhytter på Hovedøya, Tiern med 9 sengeplasser og Sjøbua (tidligere Kiosken) med 4 sengeplasser. Like ved fergekaia er det gjestehavn for småbåter.
Båtforbindelse til Hovedøya og de øvrige øyene i indre havnebasseng går fra Rådhusbrygge 4, innerst i Pipervika.
Kilder
Molaug, Petter B. (2002) Oslo havn i middelalderen. NIKU).
Indrebø, Gustav (1928) Stadsnamn fraa Oslofjorden. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Ødemark, Erik (2018) Maritime Oslo. Fra vikingby til fjordby. Bok Circus.
Nettside Revierhavnens Baatforening
oslooyene.no
visitoslo.com
Lokalhistoriewiki.no