Wilhelm Furtwängler var en tysk dirigent og komponist. Han var en av 1900-tallets største opera- og orkesterdirigenter og forbindes særlig med Berlinfilharmonien hvor han var sjefdirigent i 1922–1945 og 1952–1954.
Bakgrunn
Furtwängler ble født i Berlin, men vokste opp i München. Faren var den kjente arkeologen Adolf Furtwängler. Moren Adelheid var av akademikerfamilie og en begavet maler.
Furtwängler avla aldri noen musikkeksamen. Han fikk privatundervisning i musikk fra ung alder, etter hvert med dirigenten og komponisten Max von Schillings. Han begynte tidlig å komponere.
Karriere
Furtwängler debuterte som dirigent med Münchenfilharmonien (daværende Kaim-Orchester) i 1906. Han hadde en læretid som kapellmester i München, og var deretter i Strasbourg 1909–1910, Lübeck 1911–1915, i Mannheim som hoffkapellmester 1915–1920 og i Frankfurt fra 1920.
Furtwängler dirigerte Berlinfilharmonien første gang som gjest i 1917. I 1920 overtok han som dirigent for Berliner Staatskapelle etter Richard Strauss.
Da den berømte dirigenten Arthur Nikisch døde i 1922 overtok Furtwängler begge dennes betydeligste poster. Den første, som sjefdirigent for Gewandhausorkesteret i Leipzig, beholdt han til 1928. Den andre, som sjefdirigent for Berlinfilharmonien, ble et legendarisk samarbeid som kom til å vare til Furtwänglers død.
I mellomkrigstiden dirigerte Furtwängler et omfattende repertoar som også innbefattet nyere musikk. I 1924 gjestet han London for første gang. Han besøkte byen jevnlig frem til andre verdenskrig, blant annet med Wagner-forestillinger på Covent Garden-operaen.
Furtwängler var 1925–1927 gjestedirigent ved New Yorkfilharmonien og 1928–1930 og fra 1938 ved Wienerfilharmonien. Han ledet forestillinger ved Festspillene i Bayreuth 1931–1944 og var 1933–1938 førstekapellmester ved Berliner Staatsoper.
Den 1. april 1940 gjestet Furtwängler med stor suksess Filharmonisk Selskaps Orkester i Oslo (nåværende Oslo-Filharmonien); programmet bestod av symfoni nr. 88 av Joseph Haydn, Tod und Verklärung av Richard Strauss, symfoni nr. 7 av Ludwig van Beethoven og ouverturen til Tannhäuser av Richard Wagner.
Nazitiden
Furtwängler forble en ledende dirigent i Tyskland gjennom nazitiden og dirigerte blant annet ved offisielle anledninger. Dette førte til at han ble arrestert ved Nazi-Tysklands sammenbrudd i 1945.
Karantenen varte imidlertid bare til 1947, da det ble tydeliggjort at Furtwängler var motstander av nazismen og ved flere anledninger hadde konfrontert makthaverne. Hans opptreden under nazidiktaturet forble omdiskutert, men han fikk dirigere Berlinfilharmonien igjen fra 1947 og ble sjefdirigent igjen fra 1952.
Furtwänglers stilling under nazismen er blant annet behandlet av dramatikeren Ronald Harwood i skuespillet Taking Sides (1995; filmatisert i 2001 med Stellan Skarsgård som Furtwängler).
Etterkrigstiden
I etterkrigsårene gjennomførte Furtwängler en rekke konserter og spilte inn plater med det nyetablerte Philharmonia Orchestra i London.
Ved Festspillene i Salzburg, hvor han hadde gjestet første gang i 1938, ble han en sentral personlighet og var 1952–1954 med i den kunstneriske ledelsen.
Repertoar og stil
Gjennom sin lange karriere dirigerte Furtwängler et omfattende repertoar, men kjernen var Beethoven, Brahms, Bruckner og Wagner, og av disse hadde han en særlig, livslang interesse for Beethoven.
Furtwängler var ikke svært opptatt av orkesterdisiplin og ensemblespill. Han fremelsket heller ikke i særlig grad legato eller et eget klangideal. I stedet så han konserten som en unik situasjon hvor de store komponistenes verker kunne gis med en ny spontanitet.
Plateinnspillingene og det store antall konsertopptak som er bevart dokumenterer det unike resultatet: Et spontant og uttrykksfullt orkesterspill, uten perfeksjon i ensemble eller klang, men svært intenst og dramatisk uten at det går på bekostning av de store linjene.
Lydfestinger
Det er særlig Furtwänglers samarbeid med Berlinfilharmonien og Philharmonia Orchestra i London som er dokumentert i opptak, foruten Wagner-forestillinger på blant annet La Scala og i Roma.
Berømt er hans samarbeid med Kirsten Flagstad i London, Zürich, Salzburg og på La Scala-operaen. Med Philharmonia Orchestra sørget de også for uroppførelsen i London av de Fire siste sanger av Richard Strauss i 1950 og spilte inn Richard Wagners Tristan og Isolde i 1952.
Komponist
Som komponist var Furtwängler forankret i senromatikken. Til hans komposisjoner hører blant annet tre symfonier komponert 1938–1954, en klaverkonsert, korverker og kammermusikk.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Allen, Roger: Wilhelm Furtwängler — Art and the Politics of the Unpolitical, 2018, isbn 9781783272839, Finn boken
- Shirakawa, Sam H: The Devil’s Music Master — The Controversial Life and Career of Wilhelm Furtwängler, 1992, isbn 978-0-1950-65084, Finn boken
- Prieberg, Fred K.: Kraftprobe: Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich, 1986, isbn 9780704327900, Finn boken
- Kater, Michael H.: The Twisted Muse: Musicians and Their Music in the Third Reich, 1997, isbn 9780195096200 Finn boken