Versj. 4
Denne versjonen ble publisert av Ida Scott 2. mars 2020. Artikkelen endret 88 tegn fra forrige versjon.

Fredrik 1 Barbarossa var hohenstaufer og hertug av Schwaben, og sønn av hertug Fredrik 2 av Schwaben. Han ble tysk konge i 1152 etter onkelen Konrad 3, som var keiser i perioden 1155–90.

Han hadde som mål å sikre Italia for keiserdømmet og hevde keisermaktens like rett med pavemakten. Som basis skapte han seg en sterk stilling i Tyskland, og knyttet hertugene til seg ved store len. Welferen Henrik Løve (som også var hans fetter) fikk Bayern i 1154. I 1158 erobret Fredrik det mektige Milano og organiserte Nord-Italia under sitt styre, men de lombardiske byers borgervelde tvang ham til enda tre tog over Alpene. I 1167 dannet de det lombardiske forbund, som fikk støtte hos paven, idet Fredriks krav på likestilling og rett til bispevalg hadde brakt ham i strid med pave Alexander 3, som han søkte å avsette i 1159.

I 1176 led han nederlag mot byene ved Legnano og måtte i 1183 tilstå dem et visst selvstyre. Imidlertid var han kommet i strid med Henrik Løve, og Henrik mistet sine land i 1180. Fredrik stod på høyden av sin makt da han deltok i det tredje korstog i 1190. Han druknet samme år under en svømmetur i en elv i Lilleasia.

Gjennom sønnen Henrik 6s ekteskap med en siciliansk prinsesse hadde han skapt nye store muligheter for sitt hus. Fredrik var en typisk representant for sin tids riddere. Hans ettermæle har variert; han har blitt sett på som en blodig tyrann og en eksponent for tysk erobringstrang, ikke minst i Italia. Men det er også lagt vekt på hans lovgivningsarbeide og tollpolitikk som bidro til å bryte ned handelsgrenser mellom europeiske regioner. Fredrik hadde også kulturelle interesser, og en hovedkilde til hans bedrifter er det historieverk han bestilte hos krønikeskriveren Otto av Freising.