Christiaan Huygens var en nederlandsk matematiker, fysiker og astronom. Han regnes som en av de store grunnleggere av den nyere tids naturforskning, og han danner ved siden av Johannes Kepler bindeleddet mellom Galileo Galilei og Isaac Newton. Huygens er viktig innenfor optikken, der han grunnla bølgeteorien for lys og gjorde flere viktige oppdagelser, blant annet det vi i dag kjenner som Huygens' prinsipp. Dessuten oppfant han pendeluret, oppdaget Saturns måne Titan og ga flere viktige bidrag til matematikken.
Romsonden Huygens, som i 2005 myklandet på Titan, er oppkalt etter Christiaan Huygens.
Biografi
Huygens var av formuende familie og kunne leve som fri forsker. I 1666 ble han av Ludvig 14 kalt til en vel avlønnet stilling ved vitenskapsakademiet i Paris, som nettopp da var opprettet. Her levde han til 1681, da han på grunn av krigen med Nederland dro tilbake til hjemlandet. Her tilbrakte han sine 14 siste leveår på sitt fedrenegods Hofwijck ved Haag.
Bidrag til mekanikken
Ut fra de lover som Galilei hadde funnet for de enkleste bevegelser, fant Huygens lovene for mer innviklede bevegelsesformer: legemers bevegelse i sirkelformede baner, legemers støt og den fysiske pendel. Gjennom sine inngående studier av disse bevegelsesformene oppfant han videre pendeluret (1656) og utformet i sin Horologium oscillatorium (1673) konstruksjonen av dette på en så genial måte at man i hovedtrekkene bygger på den fremdeles.
Studier innen optikk
Huygens hadde stor betydning for optikken. Han grunnla bølgeteorien, bygd på hypotesen om en lyseter, og utformet det viktige prinsippet for konstruksjonen av en bølgefront som senere er kjent under navnet Huygens' prinsipp. Han undersøkte lysets dobbeltbrytning og forbedret kikkerten, blant annet ved konstruksjonen av et sammensatt okular, Huygens' okular, som ennå brukes i mikroskoper. Disse arbeidene førte til at han oppdaget én av Saturns måner, Titan, og konstaterte at ringen omkring Saturn er frittsvevende (offentliggjort i Systema Saturnium 1659).
Matematiske arbeider
Huygens ga også svært viktige bidrag til matematikken. Spesielt viktig er hans De Ratiociniis in Ludo aleae (1657), som gir den første systematiske fremstilling av sannsynlighetsregningen. Hans interesse for pendelur ledet ham til studier over sykloider, han innførte begrepet evoluten til en kurve, bestemte kjedelinjen og fant nye egenskaper ved en rekke kjente kurver. Han utførte også flere arbeider innen anvendt matematikk.