Hammurabi var av de mest berømte babylonske kongene. Han var den 6. konge av det første amorittiske dynasti i Babylon og regjerte omtrent 1792–1750 fvt. (ifølge en tidligere kronologi rundt 1728–1686 fvt.) Hammurabi grunnla et storrike i Mesopotamia som overgikk det nysumeriske Ur III i utstrekning. Under Hammurabi opplevde Babylonia en virkelig gullalder, og det er først fra hans tid at man kan snakke om Babylonia som en forent politisk enhet.
Han førte en utstrakt korrespondanse med fremmede herskere og sendte ambassadører og andre sendebud til nær og fjern. Siden brevene ble skrevet i kileskrift på leirtavler, er mye overlevert til ettertiden. Hans handlinger og lover er derfor godt dokumentert. I vår tid er han mest kjent for sin lovsamling, Hammurabis lov.
Regjeringstid
Etter å ha overtatt makten etter sin far, Sin–Muballit, sørget Hammurabi først for å få folkets støtte, organisere samfunnet, øke byggevirksomheten i byen og forsterke Babylons befestninger. Deretter styrket han sin hær og gjorde seg klar til å utvide landets grenser. Han begynte med å underlegge seg flere mindre bystater i syd, som Uruk og Isin (rundt 1787 fvt.), samt å inngå allianser med flere andre. Senere lyktes han i også å erobre viktige byer som Larsa.
Gjennom sine videre erobringer i nord, som den mektige amorittiske byen Mari og Eshnunna, la han så grunnen til et mektig rike, som ved hans død strakte seg fra Mari i Nord til Eridu i syd. Rikets storhet ble imidlertid kortvarig, og allerede under sønnen og etterfølgeren, Samsu-Iluna, gikk viktige deler av det tapt. Ingen av de senere kongene klarte å samle det store riket igjen.
Hammurabi fremmet både jordbruk og handel, blant annet gjennom å la bygge betydningsfulle kanalanlegg. Oppdemming, omledning og kontroll av vann ble også brukt som en del av hans erobringsstrategi. Tallrike bygninger (ingen av dem bevart) ble oppført, både for verdslige og religiøse formål. Som statens øverste prest tok han seg av kulten, hvor han gjorde den babylonske bygud Marduk til den fremste i panteon. Dermed ble Babylon både et religiøst og politisk sentrum for det nye storriket. I kulten ble det sumeriske språket fremdeles benyttet, mens det semittiske språket akkadisk overtok som dagligspråk.
Hammurabis lover
Hammurabis lover(Codex Hammurabi) er skrevet i kileskrift på akkadisk og ble gjenfunnet i 1902 av Jacques de Morgan under franskledete utgravninger i Susa. Lovene hviler på eldre forvaltnings-, handels- og strafferett, blant annet Ur-Nammus (omtrent 2100–2050 fvt.) lover. De 282 lovene omfatter alle sider av et velorgansiert samfunn, fra strafferett, erstatningsrett, arverett, landbruksrett, forretningsrett og familierett.
Man ble snart oppmerksom på at flere lover kan gjenfinnes i den Det gamle testamentets og Tanakhs lover. Et eksempel er Codex Hammurabi §§ 196; 199 ff.: «Om noen ødelegger øyet på en fribåren mann, så skal man ødelegge et øye på ham selv... Om noen slår ut tenner på en med ham jevnbyrdig person, skal man slå ut tenner på ham selv». I 2. Mosebok 21,24 finner vi også formuleringen «Øye for øye, tann for tann». Hammurabis lover er oversatt til de fleste moderne språk, også til norsk.
Litteratur
- Hammurapis lover. Oversatt av Arvid A. Kapelrud. Johan Grundt Tanum, Oslo 1943.