Johan 3, konge fra 1568/69, sønn av Gustav Vasa og Margareta Leijonhufvud, fikk som hertug av det sørvestlige Finland en nesten suveren stilling og begynte å føre en selvstendig utenrikspolitikk for å legge grunnlag for svenske landevinninger i de baltiske land. Ved de såkalte Arboga artiklar 1561 ble Johans makt sterkt avgrenset. Han forsøkte så å styrke sin stilling ved å inngå forbund med den polske konge og ektet dennes søster Katarina Jagellonica 1562, men ble fengslet og satt arrestert til 1567. 1568 gjorde han og broren hertug Karl opprør, og halvbroren Erik ble avsatt; Johan ble kronet til konge 1569. Han avsluttet den nordiske sjuårskrig ved å slutte fred med Danmark 1570, deretter kjempet han sammen med Polen mot Russland, erobret Estland og la derved grunnlaget for det svenske østersjøvelde. Johan var meget interessert i vitenskap og kunst, og lot oppføre flere slott og kirker («Johans renessanse»). Etter hvert fikk han store innenrikspolitiske vanskeligheter, statsfinansene var dårlige, og høyadelen, som hadde hjulpet ham til makten, vendte seg mot ham. Han hadde sympatier for katolisismen og hadde planer om å gjeninnføre den katolske kirke i Sverige.
Versj. 1
Denne versjonen ble publisert av Store norske leksikon (2005-2007) 14. februar 2009.
Artikkelen endret 1218 tegn.