Norske mynter, fra venstre: 1/2 skilling 1841, 2 øre 1899, 2 øre 1907 og 2 øre 1943.
I den moderne betegnelsen er øre en dansk, norsk og svensk skillemynt som tilsvarer 1/100 krone. Øren ble innført i Norge ved den skandinaviske myntkonvensjon av 1873, som ble tiltrådt av Norge i 1875. Den siste øremynten i den norske myntrekken, 50 øre, opphørte som gyldig betalingsmiddel 1. mai 2012. Øre brukes fremdeles som regnemynt.
Ordet, som stammer fra det norrøne eyrir (flertallsform aurar), kommer trolig fra det latinske aureus, som opprinnelig var navn på en romersk gullmynt.
Øre var opprinnelig en nordisk regnemynt og vektbetegnelse for sølv og gull i jernalderen og middelalderen. Det har vært antatt at øren i det gamle nordiske vektsystemet, med en vekt beregnet til 26,79 gram, stammet fra den romerske vektenheten uncia.
Da det norrøne myntvektsystemet var fullt utbygd på midten av 1000-tallet med enhetene mark, øre, ertog og penning, fungerte øren som en regnemynt. Verdiforholdet mellom enhetene var fastsatt til:
1 mark = 8 øre = 24 ertoger = 240 penninger
I Sverige var øre også en mynt som ble preget fra 1522 til 1778. Da tilsvarte den 1/32 daler. Den ble preget både som fullvektig (silfvermynt) og som skillemynt (kopparmynt). Øre ble også preget mellom 1855 og 1873. Da tilsvarte én øre 1/100 riksdaler riksmynt.
Kommentarer (1)
skrev Aksel Braanen Sterri
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.