økonomi og næringsliv i Slovakia

Fram til 1948 var store deler av den slovakiske delen av Tsjekkoslovakia preget av jordbruk, selv om det også fantes en rekke mindre og mellomstore industribedrifter i byene. I de påfølgende årtier gjennomførte det kommunistiske regimet en storstilt industrialisering av landet. Man plasserte nokså ensidig råvareproduksjon i den slovakiske delen, mens de tsjekkiske områdene beholdt mesteparten av foredlingen til ferdige produkter. Denne manglende likevekten mellom de to delstatsrepublikkene var en av de viktigste medvirkende årsakene til at Tsjekkoslovakia ble delt i to uavhengige land i 1993.

Som ny uavhengig stat hadde Slovakia et vanskelig utgangspunkt. I periodene under statsminister Vladimír Mečiar (1993–1994 og 1994–1998) oppnådde landet riktignok en merkbar økonomisk vekst, men Mečiar-regjeringens overgang til markedsøkonomi var halvhjertet og lite framtidsorientert. Bedrifter ble ofte privatisert av ukyndige og korrupte kjøpere som enten ikke klarte å styre dem eller som solgte dem billig videre, ofte til utenlandske eiere. Samtidig var seriøse utenlandske selskaper nølende med å investere i Slovakia, siden den politiske situasjonen i landet ble betraktet som ustabil.

Den høyreorienterte regjeringen under Mikuláš Dzurinda (1955–)som kom til makten i 1998, satte i gang reformer i retning av mer liberal markedsøkonomi. Forholdene ble mer oversiktlige, noe som gjorde landet mer attraktivt for utenlandske investorer. Også tidligere statlige bedrifter, særlig banker og bedrifter i energisektoren, kom nokså raskt i utenlandske hender. Dette førte til at landet opplevde en mer dynamisk økonomisk vekst, men samtidig økte avstanden mellom fattige og rike, og den sosiale situasjonen ble forverret for relativt store deler av befolkningen. Arbeidsledigheten steg og var i januar 2001 på 19,79 prosent, men sank til 5,7 prosent i 2018.

Allerede i 2000 var utenlandske investeringer i slovakisk næringsliv større enn i de forrige sju årene til sammen. BNP økte med 1,2 prosent årlig i perioden 1990–2003. I 2003 var økningen på 4,5 prosent. Sammen med ni andre land ble Slovakia medlem av EU 1. mai 2004. Siden da og fram til 2018 var landets samlede økonomiske vekst på om lag 60 prosent.

Det kollektiviserte landbruket var et av de få næringsområder som fungerte noenlunde bra under kommuniststyret i Slovakia. Det var derfor først ingen stor begeistring for privatiseringspolitikken som startet i 1990 og som ble gjennomført i løpet av kort tid.

Jordbruksarealet dekker 49,7 prosent av Slovakia. På de fruktbare slettene i sørvest og sørøst dyrker man blant annet hvete og andre kornsorter, mais, solsikke og tobakk. På åser over mesteparten av det sørlige Slovakia er det vingårder. På markene i fjellområdene dyrkes det først og fremst poteter, havre og lin. Frukt og grønnsaker dyrkes stort sett over hele landet.

Av husdyr er storfe og svin de viktigste. I fjellene i det sentrale og nordlige Slovakia er det lange tradisjoner med sauedrift som ikke bare gir ull og kjøtt, men også melk til produksjon av noen spesielle slovakiske saueoster. Også oppdrett av fjærfe er viktig. Det drives jakt, særlig på småvilt og fugl.

40,1 prosent av landets areal er dekket av skog (2022). Staten eier 60 prosent av skogene. Ifølge FAO blir det årlig produsert 4,5 millioner kubikkmeter trevirke, som i hovedsak blir brukt til industrielle formål. Papirindustrien er relativt stor sammenliknet med flere andre land i Sentral-Europa.

Fangst av fisk i elver og kanaler, samt i naturlige og kunstige innsjøer har lange tradisjoner i Slovakia. I kommunisttiden ble imidlertid mange elver sterkt forurenset, hvilket førte til en reduksjon av fiskebestanden. Etter omveltningen i 1989 er situasjonen gradvis blitt bedre. I flere innsjøer drives fiskeoppdrett. Ifølge FAO var fiskerinæringens samlede produksjon i 2021 på 4119 tonn, hvorav oppdrett av fisk utgjorde 2304 tonn.

Slovakias brunkull- og lignittgruver er hovedsakelig konsentrert rundt Prievidza i landets sentrale del og i Vel'ký Krtíš. I fjellene lenger øst utvinnes det metallmalm, særlig jern, sink, kobber, bly, magnesitt, uran og kvikksølv. Ved Gbely i vest er det forekomster av råolje og naturgass, som imidlertid dekker bare en beskjeden del av landets samlete behov. Byggeindustrien har viktige ressurser i den hjemlige utvinningen av blant annet kalkstein, grus og mursteinsleire.

Før utbruddet av krigen mot Ukraina var energiforsyningen i Slovakia sterkt avhengig av Russland. Nesten alt forbruk av naturgass, råolje og kjernebrensel ble importert fra Russland. I tillegg ble det også importert kull som supplement til utvinning av landets egne brunkullreserver. Etter invasjonen har landet iverksatt tiltak for å redusere denne avhengigheten, blant annet med å legge til rette for import av LNG.

I 2023 var forbruket av primærenergi 740 petajoule (PJ), som per innbygger utgjorde 131 gigajoule (GJ). 58,5 prosent av forbruket var basert på fossile energikilder (naturgass, olje og kull), som ga et samlet utslipp av klimagasser på 5,1 tonn CO₂ per innbygger. De øvrige primære energikildene var kjerneenergi (27 prosent), bioenergi (12 prosent) og vannfallsenergi (2,2 prosent). Totalt var andelen fornybar energi 14 prosent.

I henhold til Slovakias Nasjonale Energi- og Klimaplan for 2030 skal utslippet av klimagasser reduseres med minst 20 prosent i forhold til nivået fra 2005, mens andelen fornybar energi i sluttforbruket av energi skal være minst 27 prosent.

Produksjonen av elektrisk energi har de siste årene vært i underkant av 30 TWh. I 2023 kom 62 prosent av landets kraftproduksjon fra de to kjernekraftverkene i Bohunice og Mochovce. Bidraget fra andre energikilder var vannkraft (16,5 prosent), naturgass (7,8 prosent), kull (5,7 prosent) og bioenergi (4 prosent). Andelen fossil energi i kraftmiksen var 15 prosent. Forbruket av elektrisitet har endret seg lite de siste 20 årene. Per innbygger utgjør forbruket om lag 5 000 kWh per år.

Ved kjernekraftverket Mochovce ble en ny kjernereaktor satt i drift i 2023, og det er det ventet at nok en ny reaktor vil komme i drift i løpet av 2025. Dette vil gi grunnlag for å avvikle kullkraftproduksjonen, og samtidig gjøre landet til en krafteksportør.