økonomi og næringsliv i Afghanistan

De mange krigsårene har fått store følger for næringslivet i Afghanistan. I 1970-årene var landet i hovedsak selvforsynt med mat, og noe gikk til eksport. Da Sovjetunionen trakk seg ut av landet i 1989, var matproduksjonen redusert til mindre enn halvparten, og husdyrholdet til cirka 60 prosent av nivået før krigen.

Etter kommunistregimets fall i 1992 har økonomien vært kaotisk. I 1990-årene hadde Afghanistan flere regionale økonomier som fungerte uavhengig av hverandre; i enkelte tilfeller med egne valutaer. Landets grenseområder ble knyttet stadig sterkere til nabolandene økonomisk.

Før krigen var nesten halve jordbruksarealet dyrket ved hjelp av kunstige og delvis underjordiske vanningssystemer (kareezer). I 2007 fungerte de kunstige vanningssystemene på bare rundt halvparten av tidligere irrigerte områder (1,8 millioner hektar). Store jordbruksarealer var dessuten fortsatt minelagt. Et omfattende program for minerydding har pågått siden 1990-årene, men er delvis sabotert ved at nye miner har blitt lagt ut. Krigføring og målrettet ødeleggelse av de underjordiske kanalene har ytterligere redusert tilgang på vann for irrigasjon.

I 1998–2001 ble Afghanistan rammet av den alvorligste tørken på flere tiår. Omkring én million mennesker mistet sitt næringsgrunnlag etter at avlingene visnet og buskapen døde. Hundrevis av provisoriske nødleirer vokste opp rundt de større byene, og mer enn 30 prosent av nødvendige matvarer måtte importeres.

Overgangsregjeringen under Hamid Karzai vedtok i 2002 en lov med sikte på å tiltrekke flere utenlandske investorer. Staten garanterte at utenlandsk eide selskaper ikke skulle nasjonaliseres, og ga opptil fem års skattefrihet for nyinvesteringer. Etter Taliban-regimets fall i 2001 bygde sterke regionale krigsherrer, oftest formelt med tittelen guvernør, opp regionale økonomier med liten tilknytning til sentralmakten. For sentralregjeringen var det svært utfordrende å få tatt grep om landets økonomi. Etter økende press gikk guvernørene i 2003 med på å overføre en større del av provinsenes toll- og skatteinntekter til riksstyret.

Taliban styrket fra 2021 skatteinnkreving og grensefortolling, som utgjør en stor del av statens inntekter fra 2022. Etter at Afghanistan ble medlem av WTO i 2016 ligger landet under organisasjonens regelverk for frihandel.

Ifølge Verdensbanken bidro privat sektor i 2018 til halvparten av landets bruttonasjonalprodukt og sysselsatte omtrent 20 prosent av arbeidsstyrken. Over 90 prosent av bedriftene var mikro, små og mellomstore og hadde i gjennomsnitt færre enn 10 ansatte. Økningen av offentlige og private arbeidsplasser for kvinner fra 2001 ble fra 2021 reversert av den strenge kjønnspolitikken til Taliban. Den avgrenset kvinners rett til utdanning og arbeid i offentlig sektor, og la begrensninger på reise uten mannlig anstand. Samtidig oppfordrer Taliban-administrasjonen kvinner til å drive småskalaproduksjon.

Kaoset i økonomien var lenge preget av inflasjon; periodevis opptil 200 prosent per år. Inflasjonen ble forverret ved at enkelte krigsherrer trykket egne sedler av fellesvalutaen afghani, slik at en kolossal mengde sedler kom i omløp. En ny afghani, verdt tusen ganger mer enn den gamle, ble derfor innført i 2002. Ifølge Verdensbanken steg inflasjonen noe etter Talibans makovertagelse i 2021, men den har siden blitt redusert. Afghanien har opprettholdt sin verdi og i 2023 styrket seg mot internasjonale valutaer.

For mange afghanske bønder og sesongarbeidere har dyrking av opium periodevis vært viktigste inntektskilde. Den antas å gi fra tre til seks ganger høyere inntekt per arealenhet enn annen grøde. Opiumsavlingen i 2021 ble av FNs narkotikaprogram anslått til 6800 tonn, en liten nedgang fra 2020. Til tross for et sterkt internasjonalt nærvær i landet fortsatte opiumsproduksjonen og -eksporten å vokse til 2021, på tross av omfattende tiltak for å redusere produksjonen. Taliban innførte forbud mot dyrking våren 2022 og håndhevet det fra våren 2023, men tillot handel av allerede produsert opium og hasjisj.

Størstedelen av opiumen fra Afghanistan ender i Vesten som heroin. Illegal eksport av afghansk opium var for 2021 anslått å innbringe mellom 1,8 og 2,7 milliarder amerikanske dollar. 83 prosent av heroinen som blir produsert i verden har dermed sitt opphav i Afghanistan (tall fra 2009). Et mektig og sterkt nettverk av smuglere, handlere, produsenter og foredlere strekker seg over etniske og nasjonale grenser. Opiumshandelen og skattlegging var et viktig inntektsgrunnlag for Taliban og for småbønder og dagsarbeidere. Det er forventet at forbud mot dyrking vil skape større fattigdom i mange områder, og mulig motstand i befolkningen dersom det ikke blir etablert alternative inntektskilder.

Krigen har medført store miljøskader, ikke minst når det gjelder skogen. På slutten av 1960-tallet besto om lag 50 prosent av arealet i Afghanistan av skog, mens tallet i dag ligger på omkring to prosent. På grunn av energimangel i løpet av mange krigsår har skogen blitt brukt til fyring, og har i tillegg blitt ulovlig eksportert til utlandet. Landet er ifølge FN verdens sjette mest sårbare land for klimaendringer. Over de siste årene har det medført tørke og vannmangel i store deler av landet, sesongvis også flom og jordras.

Tall fra FN viste at i 2018 var 61 prosent av den arbeidsføre befolkningen sysselsatt innen jordbruk, for 28 prosent var det viktigste inntektskilde. Inntekter fra jordbruket utgjorde cirka 25 prosent av BNP i 2015. Tidligere sto jordbruket for rundt halvdelen av BNP. Åkerbruk og husdyrhold har stor betydning i Afghanistan og er en viktig inntektskilde for kvinner. Drøye ti prosent av arealet er dyrkbar mark. Kunstig vanning er de aller fleste steder helt nødvendig, og om lag 65 prosent av det dyrkede arealet blir kunstig vannet. Klimaendringer har gjort jordbruket mer sårbart, og grunnvannstanden er redusert i store deler av landet, delvis grunnet boring av dypere brønner.

Jordbruket domineres av familiedrevne småbruk som er lite mekaniserte. Okser og esler er hyppig i bruk som trekkdyr. Hvete er viktigste kornslag. Ellers dyrkes mais, poteter, bygg, ris, frukt, vindruer, bomull og sukkerbeter. Pistasjnøtter dyrkes for eksport. Nomadene driver oppdrett av sauer (blant annet karakul-lam) og geiter, og holder også hester og kameler. I tillegg har det vært betydelig hasjisj- og opiumsdyrking.

Afghanistan har rike mineralske ressurser, men utnyttelsen av disse er begrenset på grunn av mangel på lokale markeder og vanskelige transportforhold. Det har resultert i lokalt organisert småskala gruvedrift. Det finnes forekomster av naturgass ved Sheberghan i nord, 70 kilometer fra grensen til Turkmenistan. Kull brytes flere steder, blant annet ved Mazar-e Sharif, de siste årene har det vært stor eksport til Pakistan. Det er store jernmalmleier nordvest og kobber sør for Kabul. Kina har inngått avtale om å utvikle denne kobbergruven, og det pågikk våren 2022 forhandlinger med Talibanadministrasjonen. Det er forekomster av bly, sink, strontium med mer. I Badakshan finnes det rike forekomster av lapis lazuli (lasurstein), som har vært utvunnet i mer enn 4000 år. Talibanadministrasjonen har i løpet av 2023 hatt anbudsrunder for utvinning av mineraler og gitt lisenser til både internasjonale og nasjonale firma. De stiller krav om deltagelse fra lokale firma, og at deler av overskudd skal gå til lokal- og sentraladministrasjonen.

Industrien i Afghanistan er lite utviklet og baserer seg i stor grad på foredling av jordbruksprodukter. Det produseres blant annet bomullsprodukter, kunstgjødsel, sement og sukker. I forbindelse med landets mange basarer er det en stor håndverksbasert industri (ofte hjemmeindustri) som fremstiller konsumvarer. Det tradisjonelle håndverket omfatter blant annet teppeveving, metallarbeid, glassblåsing, lærarbeid og gullsmedkunst.

En stor del av økonomien i Afghanistan er tilknyttet utenrikshandel. De totale eksport- og importinntektene utgjorde 53 prosent av det offisielle bruttonasjonalproduktet i 2016. Her var det imidlertid en stor forskjell mellom eksport og import. Mens landet importerte varer til en verdi av 7,7 milliarder amerikanske dollar, utgjorde eksporten bare 571 millioner i 2015. Tallene inkluderer ikke ulovlige eksportvarer. Største avtakere av landets eksport var på det tidspunktet Pakistan (39 prosent), India (33 prosent), Iran (5 prosent), De forente arabiske emirater (4,3 prosent) og Russland (3,2 prosent). Foruten den ulovlige opiumseksporten er viktigste eksportprodukter frukt og nøtter, tepper, huder, skinn og halvedelstener.

Det importeres blant annet matvarer, petroleumsprodukter og forskjellige forbruksvarer. Størstedelen av importen kommer fra Iran (24 prosent), Pakistan (17,4 prosent), Kina (13,5 prosent), Turkmenistan (8,2 prosent) og Kasakhstan (5,5 prosent).

Afghanistan ble i desember 2015 tatt opp som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Myndighetene forventet at medlemskapet vil gi økte utenlandske investeringer og høyere sysselsetting. Det ble forutsatt at det afghanske parlamentet innen utgangen av juni 2016 skulle ratifisere medlemskapets betingelser. I juli 2016 ble Afghanistan fullverdig medlem av organisasjonen.

Kutt i internasjonal bistand og sanksjonene innført etter Talibans maktovertagelse i august 2021 har hatt sterk negativ innvirkning på økonomi og utenrikshandel. Taliban har prioritert privat sektor og prøvd å få fortgang på bygging av gassrørledning fra Turkmenistan til Pakistan, jernbaneforbindelse til Iran og de sentralasiatiske statene, og søkte formelt i 2023 om tilknytting til Kinas Belt and Road-prosjekt.

Topografien, de store avstandene og et lite utbygd samferdselsnett har gjort transport både vanskelig og dyr i Afghanistan. Samferdselen var tidligere henvist til karavanefrakt. Dette har avtatt, men nomadene står fortsatt for en del av varetransporten. Lastebiler, busser, kameler og esler er viktigste transportmidler. Før den russiskbygde ringveien og tunnelen gjennom Salangpasset (3363 meter over havet) ble åpnet i 1964, var store deler av nordområdene avstengt fra Kabul og resten av landet om vinteren. Veinettet ble i løpet av 1960- og 1970-årene sterkt forbedret, men er senere rasert. USA, Verdensbanken, Saudi-Arabia og andre internasjonale aktører hadde siden 2001 som mål å bygge og utvide ringveien i Afghanistan, og har forbedret og/eller utvidet totalt 2000 kilometer av den. Summen gjorde ringveien til det nest dyreste bistandsprosjektet i landet.

Jernbanenettet i Afghanistan er svært dårlig utbygd. I 2011 ble det åpnet en jernbanelinje mellom Mazar-e Sharif og Termez i Usbekistan. Usbekistans jernbaneverk (Oʻzbekiston Temir Yoʻllari') fikk monopol på den kommersielle driften av jernbanen. Den asiatiske utviklingsbanken (Asian Development Bank, ABD) anslo at jernbanen ville bringe økonomisk vekst til grenseområdene og øke Afghanistans utenrikshandel. En uavhengig evaluering påpekte imidlertid at prosjektet var ineffektivt og at det mest sannsynlig ikke ville oppnå de forventede resultater. Kina har vist interesse for å etablere jernbaneforbindelse gjennom Sentral-Asia til Nord-Afghanistan. Siden Taliban kom til makten, har Iran jobbet med å forlenge sitt jernbanenett til Herat i Vest-Afghanistan og Usbekistan til byen Mazar-e Sharif i nord Afghanistan.

Kabul og Kandahar har internasjonale lufthavner. I tillegg er det nesten 50 mindre flyplasser rundt om i landet. Fra 2021 har bare to afghanske flyselskap operert fra disse flyplassene, men et UAE-basert selskap har annonsert ruter til Dubai fra slutten av 2023. Bare Amu-Darja, grenseelven i nord, er seilbar for større fartøyer. Elvehavner langs Amu-Darja har veiforbindelser til Kabul. Karachi i Pakistan er normalt viktigste transitthavn for skipstrafikk.

• Afghanistans befolkning
• Afghanistans historie
• Afghanistans samtidshistorie
• Krigen i Afghanistan

• CIA World Factbook: Afghanistan