åndsverkloven

Loven skiller mellom opphavsrett til åndsverk, hvor rettighetshaveren har eneretten til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av åndsverket, og såkalte nærstående rettigheter for utøvende kunstnere, produsenter og andre.

De nærstående rettighetene gir vern for utøvende kunstneres og film- og fonogramprodusenters prestasjoner (om lydopptak, se Fonogramkonvensjonen), fotografiske bilder (se fotografiers rettsbeskyttelse), kringkastingsinstitusjoners sendinger (se kringkasting), samt databaser.

Også de nærstående rettighetene består i enerett til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for rettighetshaveren, men enerettene er mer begrenset innholdsmessig, og med hensyn til varighet, sammenliknet med opphavsretten.

På opphavsrettens område har det helt siden Bernkonvensjonen om litterære og kunstneriske verk fra 1886 ble vedtatt vært et utstrakt internasjonalt samarbeid gjennom multilaterale konvensjoner. Siden har teknologiske nyvinninger med påvirkning på hvordan kunstverk kan deles, som utvikling og popularisering av fotografiet, lydopptaket, videoinnspillingen, radio, tv og internett drevet frem nye reguleringer for opphavsrett til åndsverk.

Den første norske åndsverkloven av 1930 samlet for første gang reglene om vern av alle typer åndsverk til én og samme lov. Den senere vedtakelsen av ny åndsverklov i 1961 bygde videre på et fellesnordisk lovsamarbeid.

Gjennom årene har også EU blitt en viktig premissleverandør på opphavsrettsfeltet, og det har blitt vedtatt en rekke EU-direktiver som har blitt gjort til en del av EØS-avtalen og som dermed har fått betydning for norsk rett.

• åndsverk
• opphavsrett

• Lovdata: åndsverkloven