åkervekster

Åkervekstene krever en eller annen form for jordbearbeding. Tradisjonell jordarbeiding inkluderer pløying, slodding og harving innen såing og eventuell tromling. Med redusert jordarbeiding kan en unngå pløying og slodding, og såing gjøres etter harving i stubben. Nye metoder med direktesåing har gjort det mulig å unngå også harvingen. Med redusert jordarbeiding og direktesåing spares tid og drivstoff. Åkervekstdyrkingen har blitt mer effektiv. Utfordringen er ugras og plantesykdommer, som uten pløying lettere kan spre seg fra en sesong til neste.

Dyrka mark deles gjerne inn i åker, eng og hage. Fra gammelt av var dette et tydeligere skille. Nesten alle gårder i Norge hadde husdyr, noe som innebar behov for beite og vinterfôr. Men nesten alle hadde også korn og poteter, og i tillegg gjerne litt grønnsaker, frukt og bær. Enga ble brukt til slått og beite, men det gikk gjerne mange år mellom hver gang enga ble fornyet, eller den ble aldri fornyet. Åkermarken gikk til å dyrke korn, mens hagen ble brukt til grønnsaker, frukt og bær.

I dag er gårdene mer spesialiserte. På husdyrgårdene, og særlig hos de som driver intensivt, ligger enga kun et par år før den blir fornyet. På korngårdene blir det i økende grad praktisert direktesåing, det vil si at jordarbeidingen er minimal mellom hvert år kornet sås. Det som tidligere var et tydelig skille mellom åker og eng, kan derfor sies å ha blitt noe mer diffust. På gårder som er spesialisert på grønnsaker, bær og frukt har produksjonen flyttet fra hagen og ut på de åpne jorder. Av nevnte årsaker er skille mellom åkervekster og hagevekster også noe utvisket.

I global sammenheng går det meste av den dyrka marken til åkervekstene. I Norge er det motsatt. Her dyrkes åkervekstene (inklusive hagevekster) på om lag 33 prosent av jordbruksarealet, mens eng til slått og beite dyrkes på om lag 67 prosent. Utviklingen har vært relativt stabil med en svak tendens til nedgang i åkervekstareal så vel som engareal.

I global sammenheng står kornartene ris, mais og hvete for 60 prosent av det som spises. Av kjernebelgvekster er soya, linser, kikerter og bønner særlig viktige. Av oljevekster dyrkes solsikke, raps, kokos og flere andre arter.

I Norge er bygg, hvete og havre de dominerende kornvekstene og utgjør største delen av åkervekstarealet. Rug, rughvete og spelt dyrkes i begrenset omfang. Av kjernebelgvekstene dyrkes åkerbønne og erter i et visst omfang, og av oljevekstene dyrkes oljeraps og rybs. Men samlet sett dekker belgfrukter og oljevekster under én prosent av jordbruksarealet i Norge. Poteter dyrkes på om lag én prosent av jordbruksarealet og det samme gjør grønnsaker og jordbær samlet. Arealet av øvrige hagevekster er svært begrenset.

• jordbruk
• kulturplanter
• korn
• pløying
• redusert jordarbeiding