Øvre Pasvik nasjonalpark

Nasjonalparken er etter norske forhold et meget flatt furuskogsområde, hvor omkring 20 prosent av arealet er vann og 25 prosent er myr. Det høyeste punktet er Kolfjellet som ligger 244 meter over havet.

Hele området dreneres mot Pasvikelva, da vestgrensen av parken er grensen mot Finland, som følger vannskillet. Myr, vann og flate, åpne skogområder preger landskapet avbrutt av avlange åser og stilleflytende bekker mellom de grunne vannene. Den eneste dramatiske terrengformasjonen er Revsaksskaret i den sørøstre delen av parken. Her er det 20 meters høye, steile klipper over en lengde på om lag én kilometer. Kløften er dannet ved en forkastning, og siden slipt ned ved kraftig erosjon av smeltevannselver under de siste istidene. Løsmassene som ble gravd ut, ligger på Tommamoen litt nord for kløften.

Klimaet er utpreget kontinentalt med tørre og kalde somrer og tilsvarende kalde, tørre og snøfattige vintrer. Nedbøren er omkring 350 millimeter i året, og det er midnattssol i 60 døgn.

Berggrunnen er granittisk gneis som gjennomgående gir et nokså surt jordsmonn. Store områder er imidlertid dekket med løsmasser, og bare på toppen av åsene og i kløftene er fast fjell synlig. Et særpreg ved parken er mange flate, helt vegetasjonsløse, store blokkmarker, dannet under istiden av breelver som falt ned i smeltevannssjakter og vasket ut løsmaterialet på bakken.

Furuskogen er en urskog med mange stammer på bakken fordi nedbrytningen går langsomt i det tørre klimaet. Bjørk forekommer spredt på litt fuktigere steder og langs vannene. Gråor og hegg finnes hist og her langs noen av bekkene. Det er merker etter mange skogbranner i området, og på vestsiden av Ødevann er det et mindre brannfelt fra sommeren 1945.

Floraen er utpreget østlig og særlig fremtredende er store kratt av finnmarkspors blandet med blokkevier. Finnmarkspors er en typisk sibirart, og det samme gjelder lappsoleie og åkerbær. I Revsaksskaret er det striper av litt mer basiske bergarter, og her er det funnet fjellplanter som sølvmure, snøsildre, fjellarve og skjørlok.

Parken har en fast bjørnestamme og det er stadig dyr som vandrer gjennom området mellom Russland og Finland. Andre rovdyr er rev, røyskatt og snømus. Dvergspissmus er en ytterst sjelden innvandrer fra øst, og det samme gjelder mårhunden, en uvelkommen gjest i vår fauna. Elgen er det største pattedyret, og om vinteren beiter det om lag 2500 rein i parken.

Som plantene har også fuglefaunaen innslag av sibirarter som konglebit, sidensvans, lappmeis, lappfiskand og lavskrike. Mange sjeldne vadere som fjellmyrløper og lappspove ruger i parken. Rovfuglene er representert ved kongeørn, fiskeørn, dvergfalk og fjellvåk.

Fiskefaunaen er preget av arter som kom inn østfra etter istiden via russiske og finske elver og vassdrag. Typiske arter er harr, sik, gjedde, abbor, ørekyt og lake. Ørreten er sjelden på grunn av manglende gytemuligheter i de stilleflytende elvene med mudder og torv på bunnen.

Nasjonalparken har lav biodiversitet, noe som skyldes det nesten helt flate relieffet uten varierte økologiske nisjer og den gjennomgående sure bergarten som dessuten stort sett er overdekket med løsmasser. Nasjonalparken er en del av den sibirske taiga og har derfor et stort innslag av sibiriske arter som ellers er sjeldne i Norge.

Det er ingen merkede stier i parken, men fra Grensefoss er det en bred sti mellom russegrensen og nasjonalparkgrensen opp til Treriksrøysa. GPS er anbefalt som turutstyr i det flate terrenget, hvor det er få synlige orienteringsmerker. Det er noen åpne, enkle tømmerhytter i parken, de mest brukte er Ødevannskoia og Ellenvannskoia.

Parken bærer i noen grad preg av at den befinner seg i grenseområdet mot Russland. Det innebærer en del trafikk av militært personell i parken med oppslag og informasjon om forholdsregler man må ta i den forbindelse.

Nasjonalparken ligger omkring 100 kilometer sør for Kirkenes, og innerst i dalen fører flere grusveier inn mot parken. De er av meget variabel kvalitet, den beste er den som fører inn til Sortbrysttjern fra Vaggetem. Det anbefales firehjulstrekk og høy bakkeklaring på de andre veiene, særlig den inn til Grensefoss kan by på vanskeligheter.

• nasjonalparker i Norge

• Lovdata: Forskrift om vern av Øvre Pasvik nasjonalpark
• Miljødirektoratet: Øvre Pasvik nasjonalpark
• Norges nasjonalparker: Øvre Pasvik nasjonalpark
• Øvre Pasvik nasjonalparkstyre

• Kollstrøm, Rolf Erik Schaanning (1996). Enare-Pasvik: Natur og folk i grenseland, Svanhovd miljøsenter.
• Ryvarden, Leif (2007). Stabbursdalen, Øvre Pasvik og Øvre Anárjohka i serien Norges Nasjonalparker
• Wikan, Steinar med flere (1994). Pasvik: Norsk-russisk naturreservat, Grøndahl Dreyer, Oslo.