Togo er et av Afrikas minste land, med beskjedne naturressurser og begrenset befolkningsgrunnlag. Landets bruttonasjonalprodukt (BNP) utgjorde 9,17 milliarder amerikanske dollar (USD) i 2023. I perioden fra 2013 til 2023 økte BNP med 51,7 prosent. 29 afrikanske land har et høyere BNP per innbygger enn Togo, herunder nabolandene Ghana og Benin, men BNP per innbygger i Togo er høyere enn i nabolandet Burkina Faso. 45,5 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (2018). Landets offentlige gjeld utgjør 75,7 prosent av BNP (2017). Arbeidsledigheten utgjorde 2,1 prosent i 2023, mens inflasjonen var i 2022 8,0 prosent.
Økonomi og næringsliv i Togo
Leirhus i Tamberma-dalen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Historisk utvikling
Ved selvstendigheten i 1960 hadde landet en forholdsvis utviklet økonomi, blant annet basert på plantasjeøkonomien og infrastrukturen utbygd under tysk kolonistyre, da Togo ble utviklet til en såkalt mønsterkoloni. Etter lengre økonomisk nedgang, samt politisk uro fra 1990-årene, tilhørte Togo ved inngangen til 2000-tallet derimot de sosialt og økonomisk minst utviklede landene i Afrika. Manglende politiske stabilitet bidro til at utviklingsbistand ble holdt tilbake inn på 2000-tallet. Høy folketilvekst skapte press på begrensede landressurser, og den økonomiske veksten som er oppnådd, har ikke kunnet holde tritt med befolkningsveksten.
Bergverk og energi
Bergverk
Togo har få, men verdifulle mineralressurser, og får sine største inntekter fra fosfatgruvene. Landet har verdens fjerde største forekomster av kalsiumfosfat. Fosfatforekomstene ved Hahotoé, nordøst for Lomé, er av særdeles høy kvalitet. Det utvinnes også kalkstein og marmor; førstnevnte brukes blant annet til lokal sementproduksjon. Det er også uutnyttede forekomster av mangan, jernmalm og kromitt.
Energi
Etter 1990 har forbruket av primærenergi i gjennomsnitt økt med 3,5 prosent per år, men regnet per innbygger var veksten kun 1 prosent. Energiforbruket i 2022 var 158 petajoule (PJ), som per innbygger utgjør 18,3 GJ. Til sammenligning er gjennomsnittsforbruket for verden som helhet 78,3 GJ. 83 prosent av energiforbruket er med bruk av fornybar energi, i hovedsak bioenergi (ved til husholdningene).
Elektrisitetsforsyningen
57,2 prosent av husstandene er tilknyttet elektrisitetsnettet. Det er en økning fra 17 prosent i 2000. I urbane strøk er andelen 96,5 prosent, mens andelen på landsbygda er 25,0 prosent (2022). Den samlede installerte elektriske produksjonskapasiteten er 309 MW. I 2022 var sluttforbruket av elektrisk energi var 1,7 TWh (milliarder kWh), hvorav mer enn halvparten var basert på importert elektrisk energi.
Egen produksjon skjer dels fra varmekraftverk ved Lomé og et mindre vannkraftverk (65 MW) ved Kpalimé og Nangbeto på Mano-elven – sistnevnte i samarbeid med Benin, dels gjennom utstrakt import fra Ghana. Et større solkraftverk, Kpalassi Solar Power Station, er under utvikling og vil få en produksjonskapasitet på 42 MW.
79,4 prosent av kraftproduksjonen i Togo kommer fra fossilt brensel. Produksjon basert på fossilt brensel ble tidligere gjort med flytende petroleum, men den er nå i sin helhet erstattet av naturgass.
Av fornybar energi bidrar vannkraft med 9,6 prosent i kraftmiksen. Etter 2020 har det skjedd en betydelig utbygging av solenergi, som i 2022 utgjorde 11 prosent (90 GWh), mens 0,12 prosent kom fra biomasse.
Mangel på elektrisk energi er et problem for landets økonomiske utvikling. Det er gjennomført leting etter blant annet petroleum og uran. I 1999 ble det meldt funn av råolje og naturgass, etter leting av det norske selskapet Petroleum Geo-Services ASA, som i 2024 ble kjøpt av det norske seismikkselskapet TGS AS.
Primærnæringer
Primærnæringene bidrar med 18,1 prosent av landets BNP (2023).
Landbruk
Landbruket er den viktigste næringsvirksomheten. Etter vekst i de første årene etter selvstendigheten, ble landbrukets vekst redusert i 1970-årene. Som følge av tørke tidlig i 1980-årene sank produksjonen deretter. Fra 1990-årene har jordbruksproduksjonen økt, og i år uten tørke er Togo i hovedsak selvforsynt med matvarer. Blant de viktigste jordbruksproduktene er bomull, kakao, kaffe, palmekjerner, kopra, jordnøtter (peanøtter) og mais. Tomater, urter og sukkerrør dyrkes også for salg. Hirse, maniok, jams, bønner og ris dyrkes til eget konsum. Den overveiende del av dyrkingen skjer på småbruk. Av landbruksprodukter er bomull den viktigste eksportartikkel. Av husdyr holdes mest geit, sau og svin.
Fiske
Ved kysten fiskes det blant annet sardiner og ansjos. I perioden 2013–2017 var den gjennomsnittlige årlige fangst 24 000 tonn, hvorav sjøfisket utgjorde 18 600 tonn og innenlandsfisket 5400 tonn. Dette var ikke tilstrekkelig for å dekke den lokale etterspørselen. Det importeres derfor sjømat fra andre vestafrikanske land og Europa. Oppdrettsnæringen er av minimal betydning.
Industri
Industrien bidrar med 20,2 prosent av landets BNP (2023).
Togos industrisektor er forholdsvis liten, og i hovedsak basert på foredling av råvarer fra jordbruket og gruvedriften, samt produksjon av forbruksvarer til erstatning for import, herunder næringsmidler og tekstiler. Det er også blitt investert i tungindustri, herunder sement, som norske interesser (Scanem) senere gikk inn på eiersiden av gjennom Société des Ciments du Togo, SA (CIMTOGO). Sementproduksjonen startet i 1969. Videre ble det i 1978 etablert et oljeraffineri, i 1989 et skipsverft og i 1992 et stålverk. Statens eierinteresser i næringslivet er blitt redusert gjennom privatisering fra 1990-årene.
Tjenesteytende næringer
De tjenesteytende næringene bidrar med 51,7 prosent av landets BNP (2023).
I 2019 besøkte 876 000 utenlandske turister Togo. På grunn av koronapandemien ble antall turister redusert til 482 000 i 2020.
Samferdsel
Togo har direkte veiforbindelsene til nabolandene Benin og Ghana, og nordover i landet. Det totale veinettet er på 9951 kilometer, hvorav 1794 kilometer med fast dekke (2018). Det går jernbanelinjer fra Lomé til byene Palimé i nordøst, Sokodé i nord og Awého i øst. Jernbanenettet er på 568 kilometer (2014). Landets største havn er i Lomé. Sju kilometer nordøst for hovedstaden er Lomé-Tokoin internasjonale lufthavn. Det er også en internasjonal flyplass i Niamtougou (mellom Kara og Kandé) i nord.
Utenrikshandel
Togos underskudd på handelsbalansen med utlandet har vært vedvarende siden slutten av 1970-årene, og underskuddet dekkes gjennom låneopptak og utviklingsbistand.
Togos eksport utgjorde 1722 millioner USD i 2020, mens importen beløp seg til 2389 millioner. Landet hadde med dette et underskudd på handelsbalansen 667 millioner USD. I 2022 hadde Togo størst eksport til følgende fem land: De forente arabiske emirater (26 prosent) India og Elfenbenskysten (begge 11 prosent), samt Saudi-Arabia og Burkina Faso (begge 6 prosent). De viktigste eksportvarer er kaalsiumfosfat, raffinerte petroleumsprodukter, sement, bomull, kakaobønner og kaffe. En del av handelen skjer illegalt i form av smugling.
I 2019 hadde Togo størst import fra følgende fem land: India (30 prosent), Kina (16 prosent), Sør-Korea (13 prosent) og Taiwan og Nigeria (4 prosent). Viktige importvarer er maskineri og utstyr, motorsykler, ris og petroleumsprodukter.
En frihandelssone ved Lomé ble opprettet i 1990.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.