Økonomi og næringsliv i Storbritannia

Om lag 69 prosent av Storbritannias areal er beite- eller jordbruksland; 25 prosent er dyrket mark. Landbruket drives i hovedsak intensivt med høy mekaniseringsgrad, og selvdekningsgraden er totalt sett høy, særlig når det gjelder produkter som egg, melk, kjøtt, poteter, hvete og bygg, mens frukt og grønnsaker for en stor del må innføres. Storbritannia produserer 60 prosent av maten som konsumeres.

Siden andre verdenskrig har det skjedd en omlegging av jordbruket i retning av større gårdsbruk og mer vekt på husdyrhold. Etter medlemskapet i EU har store bruk fått økonomisk bistand på bekostning av de små familiebrukene, noe som har bidratt til en betydelig produktivitetsøkning. Jordbruket drives likevel i stor grad i kombinasjon med andre yrker.

En stor del av marginalt åkerland er blitt lagt ut til beiteland, som i dag utgjør nesten 70 prosent av det totale jordbruksarealet.

I Skottland, Wales og vestlige England er husdyrhold dominerende driftsform, og beitene i lavlandet kan stort sett benyttes året rundt. De store områdene med rough grazing land i høylandsområdene i Wales og Skottland samt Nord-Irland, benyttes hovedsakelig til sauebeite. Antall sysselsatte i det irske jordbruket har gått kraftig ned i løpet av de siste 20–25 årene, men sammenslåing av bruk har gitt bedre levekår for de gjenværende bøndene. Viktigste jordbruksprodukter er kjøtt, melk og egg samt lin og maltbygg.

Østlige England har rikt jordsmonn, relativt tørt og solrikt klima og er i større grad oppdyrket enn områdene i vest og nord. Hvete, bygg og sukkerbeter avles særlig i East Anglia og East Midlands, mens havre dyrkes i de fuktigere områdene i vestlige England, Skottland og Nord-Irland. Nord-Irland er et overskuddsområde for poteter. Humle til bryggeriene og frukt dyrkes særlig i Kent, Sussex og Hereford and Worcester. Gartnerier opptar ofte arealer nær storbyene, og tomater, grønnsaker og blomster er viktige drivhusprodukter.

Skogbruket er beskjedent, men en ganske omfattende skogplanting gjennom flere tiår gir etter hvert økende avvirkning. Skogen dekker om lag 13 prosent av landets areal. Skogen i England består for det meste av løvskog; i Skottland større innslag av barskog. Nyplantingen foregår i vesentlig grad i Skottland og Wales; hovedsakelig av bartre.

Fiskerinæringen er spesielt viktig for kystområdene i Skottland og nordsjøhavnene i England. Fiskeriene har gått tilbake siden 1970, delvis på grunn av overfiske, men også reduserte fangstområder som følge av opprettelse av økonomiske soner i havet omkring kyststatene. EU-medlemskapet medførte at man måtte åpne egne farvann for andre lands fiskeflåter. Det ble også innført restriktive kvoter. Fra første del av 1990-årene økte fangstmengdene igjen. Kystfiske drives langs hele kysten, men mest i nord. De viktigste fiskeslag er makrell, sild, hyse og torsk.

Oppdrett av laks, ørret og skalldyr har blitt en vekstnæring etter at havfisket er redusert, særlig i de vestlige deler av Skottland. Hull, Grimsby, Lowestoft og Fleetwood, North Shields (England), Milford Haven (Wales) og Aberdeen, Mallaig, Lerwick og Peterhead (Skottland) er de viktigste fiskehavnene. Storbritannia var blant de ledende land innen hvalfangst frem til fangsten opphørte i 1963.

Gruvedrift har lange tradisjoner i Storbritannia, og kullforekomstene dannet grunnlaget for landets industrielle utvikling mot slutten av 1700-tallet. I begynnelsen av 1800-tallet kom omkring 75 prosent av verdensproduksjonen av kull fra Storbritannia. Siden andre verdenskrig har kullproduksjonen avtatt, delvis som følge av konkurranse fra andre energikilder, og mange gruver er nedlagt. I 1994 ble kullindustrien privatisert, og Coal Authority tok over for British Coal. Arbeidsstokken ble sterkt redusert.

Foruten kull er råolje og naturgass landets viktigste mineralressurser. Gassproduksjonen kom i gang i slutten av 1960-årene, mens petroleumsutvinningen først startet i 1975. Nordsjøgassen kommer hovedsakelig fra felt i den sørlige delen av Nordsjøen, øst for Norfolk og Lincolnshire; oljefeltene ligger lenger nord, øst for Skottland og Shetland.

Det utvinnes også tinn og wolfram i Cornwall, kobber i Wales og Skottland, sink i Wales og basalt, grus og kalkstein i Nord-Irland. For øvrig utvinnes bygningsstein (kalkstein, skifer, granitt), noe salt, leire til teglstein og keramiske produkter, kaolin til porselensindustrien. Jernmalmproduksjonen opphørte i 1990-årene.

I 2022 hadde Storbritannia et forbruk av primærenergi på 6,1 exajoule (EJ). Per capita utgjorde dette 90,1 gigajoule (GJ), som er en nedgang fra 158,6 GJ per capita i 2000. 76,8 prosent av forbruket var basert på fossile energikilder som naturgass, olje og kull. Av det øvrige forbruket utgjorde kjernekraft 7,4 prosent, mens bidraget fra fornybare energikilder var 15,8 prosent.

Produksjonen av elektrisk energi var 286 TWh, fordelt på gasskraft (34 prosent), kullkraft (1,6 prosent), kjernekraft (14 prosent), vindkraft (29 prosent), vannkraft (2,5 prosent), solkraft (5 prosent) og kraft produsert med bioenergi (13 prosent). De siste tiårene har det skjedd en markant overgang fra kullkraft til gasskraft, og de senere årene også til kraft basert på fornybare energikilder. Så nylig som i 1990 var hele 67 prosent av kraftproduksjonen basert på kull som energikilde, men i 2024 ble landets siste kullkraftverk steng ned. Naturgass, vind-, sol- og bioenergi, som i 2022 til sammen utgjorde nær 77 prosent av den britiske kraftmiksen, var praktisk talt ikke-eksisterende som energikilder i 1990. Av fornybare energikilder har vindkraft utviklet seg til å bli den viktigste. I løpet av ti år gikk produksjonen av vindkraft fra 10 TWh i 2010 til 82 TWh i 2022, en økning på over 22 prosent per år. Overgangen til nye energikilder har vært viktig for å redusere utslippet av klimagasser fra energisektoren, som har gått ned fra 546 millioner tonn CO₂ (MtCO₂) i 1990 til 309 MtCO₂ i 2022.

• Les mer om kjernekraft i Storbritannia.

Storbritannia har i dag et svært tett veinett; en forskyvning av både gods- og passasjertrafikken fra jernbane til vei har i tillegg ført til sterk utbygging av motorveinettet. Hovedveinettet danner et stjernemønster med London som sentrum, og de fleste motorveistrekningene finner man på hovedveiforbindelsene til og fra London. Samlet utgjør veinettet 422 100 kilometer.

Verdens første ordinære jernbane ble åpnet i 1825 mellom Stockton og Darlington vest for Middlesbrough. Utover på 1800-tallet opplevde man en intens jernbaneutbygging som utkonkurrerte de andre transportmidlene, i de fleste tilfeller også kanaltransporten. Jernbanene ble bygd ut privat, ofte med konkurrerende selskaper på de samme strekningene, og var helt dominerende i landtransporten frem til rundt 1920, da biltransporten for alvor begynte å gjøre seg gjeldende. Siden har jernbanene hatt en betydelig reduksjon i andelen av den totale transporten, og linjenettet er blitt betydelig redusert, særlig etter at jernbanene i 1948 ble nasjonalisert og samlet i ett selskap. I 1961 hadde Storbritannia nesten 29 000 kilometer jernbane, i 2017 var den totale linjelengden redusert til 15 799 kilometer. Konkurransen fra vei- og lufttransport er imidlertid blitt møtt med introduksjon av stadig hurtigere tog. I 1994 ble det etablert jernbaneforbindelse med Frankrike via Eurotunnelen. London har et svært godt utbygd undergrunnsbanenett.

Flytrafikken fraktet om lag 236 millioner passasjerer i 2017. Om lag en femtedel av reisene ble foretatt innenlands, et tall som synker grunnet konkurranse med jernbane, særlig på de viktigste rutene, som mellom London og Manchester. Flytrafikken innenlands er godt utbygd, med nærmere 50 lufthavner med rutegående trafikk. De viktigste lufthavnene er Heathrow og Gatwick utenfor London (begge blant verdens travleste), Manchester, Glasgow og Birmingham. I 1991 åpnet ny terminal ved Stansted utenfor London.

• Les mer i artikkelen lufthavner i London.

Storbritannia er en gammel sjøfartsnasjon og har over 400 havner. De viktigste etter godsmengde er London (Tilbury), Forth, Grimsby and Immingham, Tees and Hartlepool, Sullom Voe, Milford Haven, Liverpool og Southampton. Dover er hovedhavn for farten over Den engelske kanal. Storbritannia har en rekke båtforbindelser med kontinentet.

Det finnes et ganske omfattende nett av kanaler. Kanalbyggingen startet med byggingen av Bridgewater Canal ved Manchester i 1761, og kanaltransporten spilte en vesentlig rolle i den første fasen av den industrielle utbyggingen av landet. Kanalene ble nasjonalisert og lagt under en felles ledelse i 1948 (fra 1962 British Waterways Board, nedlagt i 2012). Kommersiell kanalfart er i dag ganske beskjeden, men det drives en del lystbåt- og turisttrafikk på de indre vannveiene.