Økonomi og næringsliv i Europa

Om lag fem prosent av den yrkesaktive befolkningen i EU-landene er sysselsatt i landbruk. Andelen er på retur samtidig som produksjonen øker, men det er betydelige variasjoner mellom de ulike landene og regionene. Mest arbeidsintensiv er landbruksnæringen i Sør- og særlig i Øst-Europa. Siden slutten av 1980-årene har imidlertid mekaniseringen og effektiviseringen skutt fart også i de tidligere kommuniststatene, i takt med privatiseringen av stats- og kollektivbrukene. I en rekke vestlige land dominerer fortsatt de mindre, familiedrevne gårdsbrukene. Et entydig utviklingstrekk er en konsentrasjon om færre og større bruksenheter som følge av lønnsomhetspress. EU har siden 1993 ført en landbrukspolitikk med sikte på en bedre balanse mellom produksjon og etterspørsel. Ved medlemsutvidelsen i 2004 som omfattet ti land, herunder åtte fra Sentral- og Øst-Europa, var landbrukspolitikken et sentralt stridsspørsmål.

Vel 30 prosent av Europas areal er dyrkbart. Kornproduksjon utgjør over halvparten av produksjonsvolumet, med Russland og det øvrige Øst-Europa som viktigste leverandører. Søreuropeisk landbruk har spesialisert seg på blant annet frukt, grønnsaker, ris og ikke minst vin. I 2023 hadde EU-landene 61 prosent av verdens samlede vinproduksjon.

Europa er på verdensbasis en storprodusent av rug, havre og hvete. Det samme gjelder varer som poteter, sukkerbeter, lin og hamp, samt produksjon av storfe- og svinekjøtt. Husdyrholdet er av betydning i alle europeiske land, men særlig i vestlige og nordlige områder. Utbruddet av alvorlige dyresykdommer i flere av landene tidlig på 2000-tallet førte til en debatt om den stadig mer industripregede husdyrproduksjonen. Skogbruk har størst betydning i Russland og Skandinavia. Over en tredel av Europa er dekket av skog, og som følge av en bevisst miljø- og næringspolitikk har arealet siden 1990-årene vist en svak, men jevn økning – i skarp kontrast til utviklingen andre steder i verden.

Størst betydning for fiskerinæringen har Barentshavet, Nordsjøen, Atlanterhavet utenfor Island og Biscayabukta, med torsk, hyse, flyndre, kveite, sild og makrell som viktigste fiskeslag. Lenger sør langs Atlanterhavskysten og i Middelhavsområdet dominerer tunfisk, sardiner og skalldyr, og makrell og stør i Svartehavet. Problemet med overfiske har vært økende også i europeiske farvann, noe man har søkt å møte med reguleringer og kvoteordninger.

Norge er Europas største fiskerinasjon og største europeiske eksportør av fisk. Andre store europeiske eksportører av fisk er Spania, Storbritannia og Frankrike (2023).

Fiskeoppdrett har i mange år vært en vekstnæring i flere europeiske land. Her inntar Norge en særstilling med en produksjon større enn samlet fiskeoppdrett i alle EU-landene. Av EU-landene er oppdrettsnæringen størst i Spania, Frankrike, Hellas og Italia (Eurostat 2022).

Kullforekomstene har hatt en nøkkelrolle i industrialiseringen av Europa, og er fortsatt en viktig kilde når det gjelder produksjon av elektrisk energi. Av europeiske land har Russland, Tyskland, Ukraina og Polen størst reserver av kull.

De to europeiske landene med de største reservene av jernmalm er Sverige og Ukraina.

Europas to største produsenter av råolje er Norge og Storbritannia. Norge er verdens ellevte største oljeprodusent (2024).

Olje- og gassproduksjon kom i gang i Nordsjøen sist i 1960-årene og yter nå betydelige bidrag til Europas energiforsyning. Gjennom et nett av rørledninger distribueres gass fra Nordsjøen. Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 førte til stans av russisk eksport av gass til de fleste europeiske land, og økt norsk eksport av gass til EU-land – spesielt til Tyskland. I september 2022 åpnet rørledningen Baltic Pipe fra Europipe II i den norske sektoren av Nordsjøen til Jylland og videre til Faxe på Sjælland, hvorfra det er lagt et 275 kilometer langt rør i Østersjøen til Niechorze i den nordvestlige delen av Polen.

Se artiklene økonomi og næringsliv i Polen og Baltic Pipe.

Historisk sett var Europa først ute med å utvikle en moderne økonomi basert på industri. Europa har beholdt en internasjonal lederrolle på dette området, til tross for at man i relativt høy grad har vært avhengig av å importere råvarer. Særlig har tungindustrien spilt en viktig rolle, med råjern- og stålproduksjon, og med vesteuropeiske land og Russland som de største aktørene. Denne produksjonen var opprinnelig knyttet til de store kull- og malmleiene, som Ruhr-området i Tyskland, Lorraine i Frankrike, det midtre og sørlige Storbritannia og Donetsbassenget i Ukraina. Fra midten av 1900-tallet ble stålverkene i større grad lokalisert langs kysten og basert på importerte råvarer. I senere tid har jern- og stålindustrien hatt større økonomisk betydning i Øst-Europa enn i vest, der en omfattende prosess med rasjonalisering og nedleggelser satte inn i 1970-årene. Kull- og stålunionen mellom Tyskland og Frankrike etter andre verdenskrig dannet i sin tid grunnlaget for framveksten av Den europeiske union (EU).

Tradisjonelt har europeisk industri favnet over det meste av produksjonsspekteret – tekstil og skotøy, næringsmidler og kjemiske produkter, biler og verktøy, treforedling og petrokjemi. De seneste tiårene har imidlertid vesteuropeisk industri totalt sett vært på vikende front som følge av økt konkurranse fra lavkostland. Et generelt utviklingstrekk er konsentrasjonen om kunnskapsbasert industri, med produkter hvor komponentene produseres ulike steder i verden.

De store industrikonsernene som gjennom mange år var en ryggrad i sysselsettingen, flytter i økende omfang sin produksjon til land som tilbyr lavere arbeidskostnader og gunstigere skattebetingelser. I tillegg til blant annet asiatiske land har Øst- og Sør-Europa, både i og utenfor kretsen av nye EU-medlemmer, hevdet seg godt i kampen om nye etableringer. Eksempelvis har bilindustrien og elektronikk- og IT-bransjen flyttet produksjonsavdelinger med til sammen flere hundre tusen arbeidsplasser fra vest til øst, og prognoser viser at flyttingen vil øke. Denne prosessen har løftet både nærings- og velferdspolitikken høyt opp på dagsordenen i de vestlige landene.

Ingen annen verdensdel har et så variert og så tett utbygd samferdselsnett som Europa, et nett som har nær sammenheng med næringsutviklingen. Denne koblingen innebærer naturlig nok også at forholdet mellom de forskjellige transportformene har gjennomgått store endringer i de senere årene.

En rekke europeiske land har blinket ut reiseliv og turisme som et satsingsområde, etter en betydelig utbygging av samferdselsnettet, hotellkapasitet og annen infrastruktur. Mye kapital og kreativitet er også brukt til å utvikle nasjonale og lokale spesialiteter i turisttilbudet. Satsingen har vært vellykket. I en tid med sterk økning i internasjonal turisttrafikk, og dermed skjerpet konkurranse, er Europa fortsatt på verdenstoppen innen disse næringsgrenene, med vekst både når det gjelder inntekter, nyetableringer og sysselsetting. Klimaet i Sør-Europa og naturen i Sentral-Europa og Skandinavia er nøkkelfaktorer, ved siden av kulturskatter og økt satsing på opplevelsestilbud. Masseturismen plasserer landene rundt Middelhavet og Svartehavet øverst på statistikken.

I regionalpolitisk sammenheng har man sett turismen som en viktig løsning når landbruket trappes ned. Enkelte steder, blant annet i Alpene, har det imidlertid vært nødvendig med restriksjoner på turisttrafikken grunnet slitasje på naturen. Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ga en forbigående, men til dels dramatisk nedgang også i europeisk reiseliv – som en påminnelse om næringens sårbarhet. Også koronapandemien påvirket europeisk turisme, spesielt i 2020 og 2021.

• Land i Europa
• Europa
• Europas befolkning

• FAO Globefish
• World Bank Data
• The IMD World Competitiveness Center
• Eurostat
• The World Factbook
• FAO: The State of World Fisheries and Aquaculture 2022
• TradelmeX: Top 10 Fish Exporting Countries in 2023